Europa på 1970-talet


1968


Artiklarna från Svensk Tidskrifts årsböcker är inskannade och sedan hjälpligt överförda till text. Denna sida ska mest ses som en bas för sökfunktionen. Läsbarheten blir bäst om man väljer PDF-versionen.

Acrobat Reader för att läsa PDF kan hämtas här.

Redaktör FRANK BJERKHOLT:
Europa på 1970-talet
Med utgångspunkt från president
de Gaulles och förbundskansler
Kiesingers beslut nyligen att närmare
studera ett franskt förslag till en
framtida europeisk säkerhetsordning,
diskuterar i denna artikel den norska
tidningen Morgenbladets utrikesredaktör, Frank Bjerkholt, de tänkbara
utvecklingslinjerna.
Under det siste toppm0te mellom president de Gaulle og forhundskansler Kiesinger i Paris ble det besluttet at de to
lands utenriksdepartementer skulle ta
opp til videre studium et forslag til en
europeisk sikkerhetsordning som var utarbeidet av det franske Centre d’Etudes
de Politique Etrangere. Beslutningen er
interessant fordi dette forslag bryter
sterkt med vanlige tankebaner når det
gjelder europeisk sikkerhet og er en indikasjon på at nye forestillinger om Europa i 70-årene begynner å gj0re seg
gjeldende.
Det studieforslag som foreligger forestiller seg den europeiske utvikling i
f0lgende tre stadier:
F0rst avspenning på basis av de nul v<”Crende alliansesystemer med kontakt
og samarbeide mellom 0st- og vest-europeiske land. På basis av den stabilitet
som makt-balansen foranledniger, kan
man på begge sicler overveie en nedtrapping av milit<”Crmaskineriet. Man
må imidlertid ikke låse fast en deling av
Europa ved å stanse her.
Det neste stadium tar sikte på utveksling av erkl<”Cringer om avståelse fra
maktanvendelse og et generelt samarbeide mellom de to deler av Tyskland.
Alliansene antas fortsatt å eksistere.
Men efter at Vietnam-krigen kommer
til en slutt mener man det skal bli mulig
å foreta gjensidige inspeksjoner i allianse-områdene og tilbaketrekning av
atomvåpen fra begge de tyske stater. En
felles og stående konferanse i Berlin vil
overvåke de forskjellige arrangementer.
På dette stadium vii Forbundsrepublikken anerkjenne Oder-Neisse som
grense til Polen mot at 0stblokken går
med på tysk gjenforening i form av en
konfederasjon.
I det tredje stadum vii en felles-tysk
administrasjon opprettes i Berlin for alltyske saker, mens en rekke spersmål, også forsvar, forblir under de to staters
sa:rlige jurisdiksjon.
Samtidig tenker man seg opprettet en
Sentral-europeisk union for kollektiv
sikkerhet, atomfritt og med begrensede
rustninger fomvrig. Landene i dette område skulle stå utenfor allianser, men
garanteres av stormaktene. Alle fremmede tropper skulle trekkes tilbake.
Medlemmene av denne union antydes å
va:re de to tyske stater, Polen, Tsjekkoslovakia og Benelux.
Påverkan genom samarbete
Med den nuva:rende utvikling i de
mindre est-europeiske land kan man forestille seg at det kan skje en viss konvergering av synspunktene og interessene i Europas vestlige og estlige del.
Man er kommet frem til en viss resignasjon på begge sicler og det gir et utgangspunkt for nye overveielser. Sett
fra Moskva er det liten grunn til å
håpe på ytterligere å utvide området
for effektiv ideologisk og milita:r kontroll. Man må snarere tenke på å konsolidere hva man har – det er ikke lite
– og seke å komme frem til en varig
ordning med Vest-Buropa på de guns- 279
tigst mulige betingelser. Sett fra USA’s
side er det forlengst erkjent at man ikke
kan gå inn for en befrielse av de esteuropeiske land – som den offisielle
politikk gikk ut på under president
Eisenhower. Da anledningen til å realisere en slik politikk meldte seg, under
oppstanden i Ungarn i 1956, fant man
at risikoen var for stor. Den eneste mulige politikk som gjenstod var påvirkning gjennom samarbeide.
President Johnson trakk opp linjene
for denne nye politikk i sin viktige tale
av 7. oktober 1966 der han gjorde det
klart at USA var beredt til å samarbeide med Sovjet på basis av status quo
i Europa.
Denne tale befestet den nya vesttysk
politikk også, siden det nu var klart at
gjenforening ikke kunne presses frem.
Derfor innledet Bonn ett intimt samarbeide med Frankrike som hadde risset
opp en plan for tysk gjenforening via
avspenning og ekende forståelse mellom
est og vest.
I de est-europeiske land er de nasjonale interesser kommet sterkere frem som
toneangivende i politikken, og en av dem
trekker åpenbart vestover, der man kan
finne den beste kontakt for den ekonomiske utvikling. De est-europeiske land
har derfor intresse av å frigj0re seg så-
pass fra det sovjetiske grep at de kan innlede et ekonomisk samarbeide med naboene i vest. Akkurat her ligger en viktig anledning for Vest-Tyskland til å
vinne innpass i 0stblokken.
I Moskva er man naturligtvis opptatt
280
av å sikre innflytelsen i Europa. Det ser
ut til at sovjet-lederne 0nsker å beholde
og eventuelt 0ke sin innflydelse ved hjelp
av en tydelig stormaktsstatus. Dette skjer
ved en kraftig opprustning. Mens revalusjonen ikke lenger er en ide som kan diktere hverken kommunistiske land eller
andre naboer, håper man at iallfall raketter skal kunne klare det.
I det europeiske bilde gj0r det seg idag
gjeldende fire komponenter med varierende interesser og målsetninger. Vi har
lengts i 0st Sovjet som fremdeles har sine
0yne rettet så langt vest som til Atlanterhavet, men som ikke er beredt til å risikere verdensfreden eller sin egen 0konomiske utvikling ved å benytte for provaserende midler til å oppnå 0ket innflytelse.
Dernest har vi de 0st-europeiske land
hvis nasjonale aspirasjoner tvinger seg
frem i strid med det sovjetiske 0nske om
underkastelse i en felles ideologisk front.
Men samtidig er de kommunistiske regimer i disse land avhengig av et allianseforhold til Moskva. Den nasjonale linje
er mer manifestert i den sydlige del av
området, mens den hårdere blokk-politikk er toneangivende i nord, i form av
en akse Moskva-Warszawa-Pankow.
Også på vesdig side kan man tale om
to komponenter. I Vest-Europa finner
man et 0kende 0nske om å utvikle kontinentet som en egen politisk, 0konomisk
og kulturell swrrelse, i samarbeide med
men ikke i avhengighet av USA. Denne
0kende europeisering av politikken er da
et felles tilknytningspunkt mellom de to
deler av Europa, mens Moskvas og
Washingtons respektive posisjoner i Europa er svekket.
Den fjerde faktor, USA, er for en stor
del oppsatt på å komme frem til et brukbart samarbeidsforhold til Moskva. Man
har her å gj0re med tendensen til sovjetisk-amerikansk samarbeide over hodet
på europeerne. Det oppstår situasjoner
der europeernes prioriterte interesser ikke faller sammen med stormaktenes. I
denne henseende har det oppstått en
spenning mellom Vest-Tyskland og USA
i synet på den tyske gjenforening, som
tyskerne naturlig nok plaserar i f0rste
utemikspolitiske rekke.
På den annen side er naturligvis USA
klart innstillet på å forhindre en utvidet
sovjetisk innflytelse og kontroll i Europa.
Nytt mönster
Det er altså i forholdet mellom landene
i Vest-Europa og 0st-Europa (minus
Sovjet) at man kan s0ke et nytt m0nster
for 70-årene. Det tyske sp0rsmål inntar
her en sentral plass. Det ser idag ut til at
Moskva ikke akter å tillate at grepet på
0stsonen svekkes. Det vest-tyske målsetning om gjenforening gjennom avspenning blir systematisk motarbeidet av
Moskva, som akter å forhindre at Tyskland igjen begynner å spille en europeisk
rolle. Situasjonen i Europa står derfor i
fare for å låse seg fast på nytt, og denne
situasjon utfordrer til å s0ke efter nye utveler.
Dette skjer ikke minst i Vest-Tyskland
der forskjellige grupper fremkaster nye
ideer om alternative li:?Jsninger på det
europeiske sikkerhetsspersmål, der tysk
samling spiller en sentral rolle. Den nye
tendens går i retning av å neye seg med
noe mindre enn 0stsonens opptagelse i
Forbundsrepubliken.
Således har den nye leder av det fridemokratiske parti, Walter Scheel, sagt at
man nu må velge mellom Europa eller
Tyskland, det vil si enten satse på et samlet Europa der nasjonalstatene er avsvekket, eller ta sikte på en samling av Tyskland.
Tidligere har også den sentrale vesttyske politiker, nu finansminister FranzJosef Strauss, talt om det samme, nemlig
at tyskerne må renonsere på egen samling
til fordel for den sterre europeiske samling. Mer konkret har da disse tanker
gitt seg uttrykk i forslag om statlige avtaler i det sentrale Europa som ville innebxre en faktisk om enn ikke juridisk
anerkjennelse av 0st-Tyskland som egen
administrativ sterrelse.
Disse tyske ideer spiller sammen med
det ferst nevnte franske prosjekt. Man
synes i Paris for tiden å gi prioritet for en
felles-europeisk lesning på bekostning av
en vesteuropeisk integrasjon, og naturligvis på bekostning av det atlantiske
samarbeide. Den tanke som man i Paris
bygger på, og som utvilsomt har et poeng, er at de vesteuropeiske land ikke
kan håpe på å innlede et samarbeide med
de est-europeiske stater i den hensikt å
lesne 0st-Europa fra sovjetisk diktat og
innflytelse, uten selv å betale en pris i
281
form av en svekkelse av den atlantiske
allianse. Europa kan bare realiseres som
sterre enhet dersom det selvstendiggjeres
i forhold til USA. Men på den bakgrunn
vil også de est-europeiske land kunne
S0ke hen til et samarbeide vestover.
Det er slik man må forstå den franske
minister Edgar Faure når han i Le Monde
1. desember 1965 åpenbart reflekterer
generalens innstilling i felgende uttalelse: ”Man må vie stor oppmerksomhet til
problemene i de sentral-europeiske land
som saker å finne vei ut av den abnorme
situasjon de ble plasert i av den stalinistiske politikk. Det er klart at vi må avstå
fra å la en umiddelbar oppbyggingav et
politisk Lille-Europa stå i veien for denne prosess.”
En variant av denne tanke, men med
swrre vekt på EEC, finner man i nevnte
uttalelse av Strauss, når han sier: ”VestEuropa ber bli en modell for uavhengighet og selvbevissthet med tiltrekningskraft overfor de est-europeiske land, slik
at de lar sitt enske om selvbestämmelse
finne uttrykk i en tilknytning til et swrre
politisk fellesskap”. For å oppnå dette
swrre politiske felleskap mener Strauss
at Tyskland forelepig skal avstå fra å
kreve nasjonal enhet.
EEC:s betydelse
Det er grunn til å hevde at det franske
syn på EEC som en hindring for en europeisk lesning, er forfeilet. Uten et organ
som koordinerer de europeiske krefter på
overnasjonal basis, vil ikke Europa kunne samles, men tvert om stå i fare for å
282
bli dominert av stormaktene. I 0st-Europa har man ingen egen samlende instans, for der er samarbeidet bundet
sammen av den sovjetiske kontroll. Faktisk benytter Moskva seg av prinsippet
”splitt og hersk” i sitt forhold til de osteuropeiske land. EEC er det eneste solide
europeiske holdepunkt som kontinentet
har, og dette fellesskap vil derfor ikke
bare bety oket okonomisk vekst for de
ost-europeiske stater dersom de ble knyttet til, men også gi dem et politisk holdepunkt til avlosning av det sovjetiske.
For Moskva går politikken i oyeblikket ut på å hindre slik kontakt mellom
EEC og det ost-europeiske område, fordi
man fortsatt regner med muligheten for
å svekke og dominere Europa som helhet.
Men efterhvert kan man håpe på at en
resignasjon på dette punkt vil gjore seg
gjeldende – dersom den vest-europeiske
integrasjon er istand til å fortsette. Det
kan da gå opp for Moskva at europeisk
integrasjon er det nest beste, nemlig som
et vern mot tysk ”revansjisme”. Det siste
begynner allerede å demre på ost-europeisk hold.
Man kan altså for 70-årene forestille
seg okende kontakt mellom et styrket,
magnetisk EEC og de ost-europeiske
land, som kanskje også på sin side har
innledet visse regionale avtaler. Indirekte er dermed kontakten mellom de to tyske stater også blitt bedre, og man kan
oyne et konfoderalt monster for et
storre Europa.
Forutsetningen for en slik utvikling er
imidlertid at den vestlige del av Europa
er istand til å konsolidere seg og eliminere fristelsen for Moskva til å utnytte
svakhet. Dette betinger da også en sikkerhetsordning for Vest-Europa som
bare USA kan sorge for i overskuelig
fremtid. NATO må med andre ord beholdes, men i andre former. Den europeiske rolle i alliansen må styrkes, f. eks.
ved alternerende å ha stillingen som
overstkommanderende.
For Nordens vedkomroende bor den
europeiske politikk gå ut på tilslutning
til og styrkelse av EEC og dyrke slik
kontakt med de ost-europeiske land som
kan fremme deres orientering vestover.
På denne bakgrunn kan den prosjekterte nordiske tollunion vise seg å va:re et
beteknelig politisk sidespor, siden den
kunne implisere en noytralisering av
Norden i forhold til utviklingen på kontinentet, og folgelig også at vi utsetter oss
for oket sovjetisk innflytelse i det nordiske område.