Print Friendly

Kunst på arbeidsplassen

Av Redaktionen | 31 december 1947


1947


Artiklarna från Svensk Tidskrifts årsböcker är inskannade och sedan hjälpligt överförda till text. Denna sida ska mest ses som en bas för sökfunktionen. Läsbarheten blir bäst om man väljer PDF-versionen.

Acrobat Reader för att läsa PDF kan hämtas här.

KUNST PÅ ARBEIDSPLASSEN
Av riksantikvarien Dr HARRY FETT, Oslo
NESTEN femti tusen år fer bokstaven, var bildet bindeleddet
mennesker imellem og mellem mennesket og guddommen. Homo
.sapiens, mennesket over dyrestadiet, begynner med behovet for
lek og kunst. Figurer som hestehoder skåret i rensdyrben fra
g rotten i d’Azal, er endogså sammenlignet med hestehodene på
Partenonsfrisen, og dyrene på stenaldersfresker i grottene i Dordogne, eller ristningene langs fjellsidene ved våre fjorder, er noppnådd i sin monumentale enkelhet. Så dypt i den menneskelig natur
€r bildet forankret, så tidlig, kan en si, har mennesket sin kunst
på arbeidsplassen. Homo sapiens skulle således begynne i billedspråkets merkelige tidsalder og signet av dens kulttegn. Et av
de mest siviliserte folk, det kinesiske, har derfor like til våre dager
brukt bildet istedenfor bokstaven, og derved sikret seg et universelt
.skriftspråk, som skal virke mere forklarende og beroligende enn
lydens heftige aksentuering av motsetninger. Det skal vrere kostelig å se en trette mellem to billedskriftmenn med tavle og alskens
bilder skrevet med kritt, som så langsomt tydes og besvares med
nye billedtegn på tavlen. Men de forstår hverandre. Bildet forener,
hvor bokstaven, lydskriften, skiller. Et godt bilde er mere verd
€nn tusen ord, sier de kloke kinesere. Det samme sa som bekjent
-også realisten Napoleon. Myten om Bahels tårn forteller kanskje
-om forvirringen ved overgangen fra den internasjonale billedskrift
til den nasjonale lydskrift.
Mitt liv har i ganske hey grad vrert opptatt med å tyde billedskrift, ordne den og klarlegge dens betydning, og jeg har da ofte
måttet sperre meg selv om ikke arten av menneskets forskjellige
åndskulturer, alt dette Europa gjennem årtusener har arvet og
bygget på, klarest og greiest lar seg lese ut av billedskriften. Hva
vet vi dypest sett om det egyptiske menneske eller mennesket bak
det greske mirakel, hvor et helt folk,’ som Aristoteles utformet det,
bygget sin politikk på sikkerhetsfelelse og skjennhetsfelelse. Merk
skjennhetsfelelse som sosial faktor. Hvor ser vi den levende romer.
240
Kunst på arbeidsplassen
Eller det gotiske menneske, som maktet å forene kunst og religion
til en slik folkeoppdragende åndsmakt. Er det ikke i kunstverket
vi får enklest og klarest greie på de verdier disse folk skapte,
som har gjennemsyret vår kultur til idag, er blitt tilfort vår tenkning, er blitt endel av oss selv mer eller mindre bevisst. Kunstverket er den åpenbarelsesform som forbinder tidenes skjulte verdier med vårt liv idag. Her er foreningslenken. Egyptens skrivere
og prester, konger og guder kan hver manu som vil gjennem
kunsten komme påtalefot med, likeså med den kloke Athene, med
greske sportsmenn, filosofer og krigere, med Roms gode keisere,
som med bandittene. Middelalderens sant kristne skikkelser finner
vi levende idag foran helgenstatuene ved katedralenes portaler.
Arkitekturens skjulte samfunnspsykologiske krefter moter oss
foran Cheopspyramiden, på Akropolis, det arkitektoniske i romersk
statskunst i Diocletians termer og Campagnens akvadukter, religionens åndsmakt under hoye gotiske hvelv. Det er billedspråket og
formspråket, som klarest forteller om den europeiske kulturarv.
Hva betyr ikke gammel italiensk, spansk, hollandsk, tysk kunst
både som skjonnhetsglede og som kilde for folkelig kunnskap og
erkjennelse. Det samme gjelder moderne kunst i de forskjellige
land – gledesspredende, folkeoppdragende, folkeforsonende. Og en
ting må vi aldri glemme under våre forsok på å bygge et rikere og
lykkeligere samfunn, at en gang var kunsten almeneie, ikke noe
spesialfag for mere eller mindre innvidde. Den var behov, fest,
helg, var hverdag, sport, glede, skjonnhet, betatthet, mystikk.
Den var folkekunst, klassekunst, hoffkunst, bondekunst, borgerskapets kunst. Menneskets erkjennelsestrang, dets universelle
tanke, taler intet sted så enkelt og populrnrt til oss, skal vi si så
demokratisk, som nettopp i kunsten. Det hoyaktuelle spanske problem lot seg muligens utdype gjennem en opplevelse av spansk
kunst, gjennem Grecos, Velasques og Goyas billedskrift. Også
tyske, italienske, russiske, hvorfor ikke også kinesiske, indiske og
primitive folks kulturproblemer. Kunsten modellerer frem menneskets ansikt, det tenkende, lidende, smilende ansikt, det gode
og det onde. Kultur har egentlig eldri kunnet bli herre over den
menneskelige natur, bare ytterst langsomt og famlende kunnet
påvirke den. Men en kan fordype seg i sin skjebne. Mennesket
kan gjennem kunsten se seg selv i oynene, det har ut av skjulte
krefter i seg selv skapt bildet både av Gud og av Djevelen. Det
.europeiske menneskes srnrpreg og intellektuelle verdi ligger nettopp
i dets evne til å kjenne seg selv, i bevisstheten om seg selv og
17-47398 Svensk Tidskrift 1947 241
Harry Fett
viljen til stadig på dette felt å gjere nye oppdagelser. Det er ikke
.alltid bare morsororne oppdagelser man gjer. Men viljen til bevisst
selverkjennelse og viljen til å oppdage er og har vrert Europas
fundamentale styrke, det hever mennesket over sin skjebne, bringer
klarhet i verdens kaos og overferer sine oppdagelser til nye generasjoner. Det er disse verdier som klarest gjenspeiler seg i kunsten
– i senere tid ikke minst i maleriet.
Vi har idag museer, utstillinger, reproduksjoner, beker, kunstdoktorer, teater, kino. En kan godt si at aldri har der vrert snakket
så meget om kunst som nu. Alt dette er selvsagt av den sterste
betydning. Men det forhindrer ikke at en nok imellem kan synes
at vi ofte nok idag mangler det opprindelig selvfelgelige kunstsyn,
noe av hverdagens troskyldige kunstgleder, kunsten midt i livet,
som en del av livet selv. Vi har ikke lenger kunstens store greske
sportsstevner, ikke middelalderens religiese fester eller renessansens kunstisprengte folkeliv. Ligger kunsten, tross museenes fortjenstfulle og dyktige arbeide ikke litt utenfor eller litt ved siden
av det store arbeidende folks liv. Museer har lett for å synes noe
fjernt, har ofte noe visst ugemyttlig, som selv den herligste museumsmann ikke alltid helt kan overvinne. Dessuten er så meget
av den verdifulleste kunst spredt og utilgjengelig. Og kunsten
skulle dog bli den store universelle og demokratiske kulturspreder.
Jeg har da spurt meg selv om der ikke fantes noe middel til å
,gjere det store arbeidende folk delaktig i disse kunstens opplevelser
og eventyr.
Mange gaver har den moderne teknikk gitt menneskene, gode
og nyttige, farlige og dedbringende. Teknikken kan idag ikke
bare radere ut en verdensdels storbyer på noen timer, den kan
også, som jeg så på Exposition Decouverte i Paris i hest, skaffe
oss et fly, som forelebig teoretisk tar tre-fire timer over Atlanteren. Men den vil også – og her er jeg inne på et av mine yndlingsemner- gjennem den mirakulost utviklede reproduksjonsteknikk,
gi plass for kunsten på alle livets arbeidsplasser, med andre ord
gjere det mulig gjennem eyet å oppleve verdenskunsten og dermed
menneskets skjebnefylte historie. Kanskje kunsten – la oss i det
lengste vrere optimister – i det Iange lep kan vrere med å skape
en lykkeligere livsatmosfrere i det hele. Det vil bli et for langt
lerret å peke på reproduksjonskunstens utvikling fra romerske
kopier av greske mesterverk, middelalderskulpturens gjentagelsesverdier, tresnittets, raderingens, litografiens teknikk. Tenk hva
.Munchs reproduserende kunst har betydd. Men den moderne foto- 242
Kunst på arbeidsplassen
tekniske reprodusering har skapt de store nye muligheter vi idag
med stigende forbauselse ser utvikle seg for våre eyne. Er vi
tilstrekkelig oppmerksomme på den gave teknikken her har ydet
moderne samfunnsliv, og hvordan den best samfunnsmessig kan
utnyttes. Tyskerne har fer krigen mest målbevisst drevet opp
denne reproduseringskunst, og i sine beste arbeider nådd en forbansende heyde, som sikkert ennu ytterligere kan drives opp. Vi
har de beremte Pipertrykk etter en rekke mesterverk, og vi har
Albertinatrykkene, dessuten de eldre Marres-trykk for tegninger
og akvareller. Det gamle, kjente, på fototeknikkens område ledende
Elsassfirma Braun & Co. har laget gode arbeider, påvirket av
de tyske fremskritt. Louvre, som gjennem generasjoner har drevet
reproduksjonens kunst, har nu gjennem sine nye farvereproduksjoner gjort interessante eksperimenter. Idag seker også andre
stater etterhvert å komme på heyde med de tyske arbeider, srerlig
er amerikanerne kommet langt. De har visstnok også fått over
noen tyske teknikere. Norden har fulgt godt med. I Sverige er
der laget fersterangs arbeider, selvfelgelig også mindre gode.
Også i Norge har vi en teknisk heytstående reproduksjonskunst.
Jeg tror, når denne Nordens kunstinnsats en gang blir sett på
samlet, vil en få adskillig respekt for dens kvalitet i de beste arbeider.
Ved en skjebnens tilskikkelse har jeg hele mitt liv vrert knyttet
til en bedrift, en fabrikk, og det lå da nrer for meg å utnytte dette
rent tekniske middel til å få arbeiderne direkte på arbeidsplassen
delaktige i kunstens menneskelige rikdomskilde. J eg begynte
enkelt, hadde opprinnelig hengt opp endel original kunst i en
gammel, hyggelig spisesal. Denne gamle spisesal brente med malerier og gamle mebler. Den nye og moderne ble praktisk og funksjonalistisk, fikk store vinduer og store veggflater, men virket litt
tom, rasjonalistisk og nektern. Det gjalt å fylle den med noe.
Og jeg begynte med mine utstillinger. Jeg hengte opp vekselvis
forskjellige gode malerier fra mitt hjem, kjepte også kunst som
ble loddet ut, utstilte endel sort- og hvitt kunst. Men virkelig
lykke gjorde ferst mine utstillinger med de store tyske, farverike
Pipertrykk. J eg begynte med en Bruegel-utstilling. Han behersket
hele rommet. Der ble både kunstsnakk og diskusjon. Folk taler
ennu om hamsomen kjrer venn. I et utpreget estkantens forstadsog fabrikkmilje er der kommet en direkte kontakt med en av
historiens store, fjerne mestere. Det viser hans og kunstens slagkraft. Han ble populrer også utenfor bedriften. Forstaden begynte
.~43
Harry Fett
også å snakke om ham og bes0kte ham. Forskjellige fareninger
fra Vel-foreninger til biavlforeninger kom til oss og hilste på ham.
Gjennem Bruegel ble det enkle rommet l0ftet opp i en annen sfrere.
Noe falkelig og samtidig universelt var kommet inn, noe sosialt
og samtidig hum0rfylt. En stor kunstner skapte et helt nytt rom,
et sted hvor folk likte seg.
Men nu er der mange stemmer i kunstens verden, som det kan
ha sin interesse å lytte til, så forskjelligartet er billedspråk. Det
gjalt å skifte litt, h0re på andre også. Livet som kurrsten er nu
en gang ganske mangfoldig. Noen av mine erfaringer fra disse
skiftende utstillinger har jeg samlet i en bok »Kunst på Arbeidsplassem. Jeg har ved bedriften holdt 10-15 utstillinger. Munchutstillingen bygget på farvereproduksjoner, et par originaler, og
ganske srerlig hans grafikk, vakte selvsagt interesse, men unektelig
en noe reservert interesse. Kirkelig kunst hadde en gjenkjennelsens glede og vil med forstandig orovisning ganske utvilsomt bli
en rik kilde til kunstnerisk og menneskelig opplevelse. Den svenske
som en dansk utstilling vil på grunn av reproduksjonsmaterialets
ufullstendighet virke noe spredt. Heldigvis kunne jeg st0tte opp
min svenske utstilling med noen gode originalbilder av Prins
Eugen. Under et bes0k ble Prinsen så interessert av selve ideen
med disse utstillinger at han ytterligere sendte et par av sine beste
origirraler til vår spisesal. Det beste er godt nok, og arbeiderne
satte srerlig pris på hans bilder. Et enkelt tiltalte srerlig, hva jeg
fullt ut forstår. Det hadde noen soloverganger i gmnt, som helt
umiddelbart vakte gjenklang. Det er malt omkring hans 80-års
dag, en solstemning fra Waldemarsudde. Ved siden herav gjorde
Zorn-reproduksjonene stor lykke. Virkelig s0rgelig er at en st0rre
serie av f0rsterangs reproduksjoner av Josephsons kunst ikke er
å få. Et enkelt bilde, portrett av fru Rubinson, vakte i reproduktion en interessert og meget berettiget oppmerksomhet. Vi hadde
også den serie gode litografier som svenske kunstnere har beriket
reproduksjonskunsten med, og som gjorde fortjent lykke. Jeg tror
at det er av den st0rste betydning at netopp Nordens folk i brede
lag får begrep om hverandres kunst gjennem serier av de f0rste
kunstnere i beste reproduksjoner – Josephson som Willumsen,
Hammarsh0i som Carl Larsson, Zorn som Viggo J ohannesen, Prins
Eugen som Skovgaard – kort sagt ung og gammel nordisk kunst
som skiftende utstillinger på arbeidsplasser. Og på svenske og
·danske·. arbeidsplasser noen varierende serier av norsk kunst,
Krohg, Werenskiold, Kittelsen, Munch, også de yngre, som i gode
244
Kunst på arbeidsplassen
reproduksjoner vandret rundt på fabrikkene, gjerne også på
skolene og forsamlingslokaler i Sverige og Danmark. Er det noe
som skal vrere grenseoverskridende, så er det kunsten, og her skulle
Norden kunne gå i spissen.
Hva der kan gjores på en arbeidsplass med gode forsterangs
reproduksjoner, viste utstillingen av de moderne franske malere.
Renoir var vel den som stod arbeidernes hjerte nrermest, men
også Cezanne tiltalte i hoy grad- både landskapene og stillelivsbildene. Selv Matisse forskrekket ikke. Moderne fransk kunst er
det område hvor der finnes mest reproduksjoner, så en vii kunne
lage meget vakre og verdifulle utstillinger av Cezanne, Renoir,
Degas og forskjellige moderne franske grupper. Ikke lite av
Frankrike vii en kunne gjore levende midt under en spisepause. En
gruppe industrifolk i Oslo vii fore tanken videre og soke å få
kunst inn på arbeidsplassene. Vi har nedsatt en liten arbeidskomite som undersoker forholdene ved de forskjellige spiselokaler,
og forbereder mulighetene for vandrende utstillinger. Disse er slett
ikke så srerlig vanskelig å organisere. Reproduksjonene klebes opp
på kartong eller lerret, eller får annen montasje. Hver utstilling
får sin kasse eller sin rull, og hele materialet med trykket omvisning og litteratur forovrig sendes rundt. Hver fabrikk skaffer
seg en 25-30 rammer i 3-4 forskjellige storrelser. Bildene settes
inn og opphengningen begynner. En husker at hele Pradomuseet
under borgerkrigen ble sendt til Sveits i ruller og der utstillet.
Et verdenskunstens vandrende hvermannsmuseum skulle ikke rent
utstillingsteknisk mote srerlig store vanskeligheter.
Vanskelighetene ligger på et helt annet område. Antailet av
forsterangs reproduksjoner er forholdsvis lite. Kanskje der alt i
alt er 1,000 forskjellige kvalitetspregede reproduksjoner skapt tilfeldig, slett ikke for utstillingsbruk, nrermest merkantilt for privatbruk. For å få virkelige serier for utstilling, trenges der mangfoldige tusen. Men disse må skapes etter en bevisst, gjennemarbeidet plan med tanke på et stort universelt kunstnerisk dannelsesmiddel. Og hvert enkelt land må gå inn for sine spesielt nasjonale
oppgaver. De tyske trykk har srerlig kastet seg over moderne
fransk kunst, og de amerikanske har fulgt etter. Dette er selvsagt
godt og vel. Men der finnes også megen annen kunst, stor, tidlos.
Det er nettopp her industrien i de forskjellige land skulle komme
til hjelp med sin store organisasjonserfaring og teknikk. Jeg kan
tenke meg at industrien i forbindelse med sine utstillinger går
inn for hver i sitt land å skaffe et tilborlig antall kvalitetspregede
245
Harry Fett
reproduksjoner av sin nasjonale kunst. Det gjelder å skaffe et
stort antall forskjellige kunstgjengivelser og ikke ved rovdrift
utnytte noen enkelte populrere billeder, som da stiller seg hindrende
i veien for den mere alment sosiale virksomhet. Et visst antall
kjeper staten til skoler, hospitaler, offentlige kontorer og forsamlingslokaler. Industrien kjeper til bedriftenes spiselokaler, klubblokaler, til kunst på, arbeidsplassen et visst antall. Et begrenset
antall av hvert bilde kommer på åpent marked, og noe bevares
for bytteforbindelser med andre land. Trykker en f. eks. hvert år
10 fersterangs reproduksjoner av svensk kunst i et antall av 1,000
pr. reproduksjon, kunne staten ta 300, industrien 300, 200 bevares
til bytte og 200 selges på åpent marked. Selvsagt må reproduksjonene vrere fersterangs og såvidt mulig i originalens sterrelse.
Hvor dette ikke lar seg gjere, kan en ta detaljer, gjerne flere.
Hvis f. eks. renessansens ideliv skulle legges frem i et hovedverk,
kunne en neppe gripe til noe bedre enn Skolen i Athen av Rafael.
En stor fototeknisk gjengivelse ville gi komposisjonen, men denne
måtte stattes opp av en serie detaljer, såvidt mulig i originalens
sterrelse. Årtuseners kulturtanker kan gjeres levende. Nettopp
dette universelle samarbeide er ganske nedvendig for en gang å
kunne få et virkelig helhetsbilde av verdenskunsten. En plan for
dette arbeide tok jeg også opp ved Unescos mete i Paris i hest,
og meddelte noe om mine egne forsek. En arbeider kan nu i sin
fabrikks hvile- og spiseroro vrere omgitt av mesterverker fra
Louvre, Prado, National Gallery eller eksklusive private samlinger.
Han kan komme til i fremtiden å oppleve Giottos fresker, Diirer,
Rembrandt, Velasques, Nordens kunst som Grekenlands-ja hvorfor ikke Egyptens som Kinas. For tiden har vi en v. Gogh-utstilling med ca. 30 gode farvereproduksjoner og adskillige tegninger.
Jeg skal ikke komme nrermere inn på de rike muligheter till variasjon, fra Velasques avmålte fornemhet med avvisning av all på-
trengende intimitet til Durers enkle, dyptloddende menneskelighet,
fra Rembrandts inntrengende sjeleskildringer til den syke Watteaus dmm om eventyret, som preget så meget av det 18. århundres
franske kunst. Mon ikke meget av det franske folks elskverdige
egenskaper i forhold til hverandre, i forholdet kjennene imellem,
klassene, er formulert av Watteau. Og dmmmen om eventyret
er i virkeligheten säre menneskelig meget demokratisk og passer
også utmerket på en arbeidsplass. Forskjellige grupper kan man
også arbeide frem fra industrien, håndverket, sjefarten, landbruket.
Kvinnebilder, barnet, verdens herskertyper osv. osv. Gjerne også
246
Kunst på arbeidsplassen
bibelens verden, ikke bare den kunstneriske motivkrets, også Abrahams miljo i forbindelse med Urs utgravninger, eller Moses i forbindelse med Egypten, profetene i forbindelse med persisk og
babylonisk kunst. Viktig er selvsagt selve omvisningen. I min
bok er tatt med et par eksempler. Formen må ikke vrnre altfor
lrnrd, altfor akademisk, men heller ikke altfor ordinrnr og populrnr.
En får lrnre litt av de gode folketalere og emissrnrer. Hvor meget
mine utstillinger har virket i de par årene jeg har holdt på, kan
jeg ikke si. Men så meget vet jeg, att det ville vekke adskillig
misnoye hvis disse utstillinger nu skulle hore opp. Som sagt, gjennem reproduksjonsteknikken kan vi idag gjore kunsten likefrem
til allemannseie – ikke bare til noe for kjennere, for de lrnrde,
for de intellektuelle eller rike. Bildene kan igjen bli allemanns
bibel, som en sa i middelalderen, da folk flest ikke kunne lese.
Vi har mange flere analfabeter, jeg mener billedspråkets analfabeter, enn en regner med, folk som har mistet evnen til å se. Tross
kinoene og alt reproduksjonsståk er vi i mange retninger på vei
til å bli en billedlos slekt. Skulle ikke Sveriges industrifolk ville
vrnre med å skape V.V.V.museet, »Världskonstens Vandrande Vardagsmuseum» med utstillinger på arbeidsplassen og med å ta opp
arbeidet for å skape forsterangs serier av svensk kunst, forst og
fremst for Sverige selv og dernest for frendefolkene, ja for alle
som er gla i svensk kunst. Det kan også fores opp på nasjonens
reklamekonto – gjerne også på dets forsvarsbudget I vår tid
er nasjonalt forsvar en säre innviklet sak.
247

Comments are closed.

ANNONSER:

Axess

Pengar för ingenting

webshop_banner

Ladda ner E-boken om Liberalkonservatism