Print Friendly

Planökonomi och socialisme i Norge

Av Redaktionen | 31 december 1938


1938


Artiklarna från Svensk Tidskrifts årsböcker är inskannade och sedan hjälpligt överförda till text. Denna sida ska mest ses som en bas för sökfunktionen. Läsbarheten blir bäst om man väljer PDF-versionen.

Acrobat Reader för att läsa PDF kan hämtas här.

PLANÖKONOMI
OG SOCIALISME I NORGE
Av redaktör TOROLV KANDAHL, Oslo
EFTER den ortodokse opfatning av socialismen skulde staten
overta alt nreringsliv, vrere den eneste bedriftsherre og bedriftseier
og alle samfundets borgere vrere lykkelige medinteressenter i virksomheten.
Man kan vel nu si at der på dette punkt er skjedd en fullkommen
forandring i den socialistiske opfatning av hvorledes man skal
gripe tingene an, når man i fremtiden skal organisere det lykksalighetens samfund hvor der ikke finnes kupongklippere og
aksjeeiere og hvor alle i inderlig begeistring for det felles beste
ofrer sine srerinteresser på fellesskapets alter. De ökonomiske
strukturforandringer som er foretatt i de diktaturstyrte land, har
jo vist, at man kan foreta helt revolusjonerende forandringer av
socialistisk karakter uten at staten, når det gjelder nreringslivet,
overtar de enkelte bedrifter som sin eiendom. Man behöver ikke
engang formelt å krenke eiendomsrettens prinsipp for å gjennemföre enendogmeget vidtgående socialisering. Det er fullt tilstrekkelig for å nå et socialistisk mål, at den avgjörende makt flyttes
fra dem som i et privatkapitalistisk samfund innehar ledeisen av
de produktive organer, til en eller annen statsinstitusjon eller til
et ellerannetråd som staten behersker. Formeltvilunder et slikt
styre de enkelte bedrifters innehavere fremdeles ha ledelsen, men
faktisk vil de bare vrere sprellemenn for statsviljen.
Men dette kalles ikke av våre socialister for socialisme. De taler
om planökonomi, samfundsmessig kontroll, statsdirigering, nödvendig regulering av nreringslivet o. s. v., og de söker på denne
måte å avlede opmerksomheten fra det som er deres virkelige mål
med disse tiltak. De taler om at den ökonomiske liberalisme har:
spillet fullstendig fallitt og er avgått ved döden, og om den nye
utvikling, som ethvert samfund på liv og död då fölge med i. De
kommer. med allskens runde fraser om konjunkturutjevning, om
105
·””*y
Torolv Kandahl
effektive tiltak mot ökonomiske kriser, og det er naturligvis så
enkelt som fot i hose å komme over i helt stabile forhold bare man
ordner alle krefter under statens planmessige ledelse. Dessvrerre
får disse profeter stort fölge av velmenende og naive mennesker
som ingenlunne er socialistisk innstillet, men som uhyre gjerne
vil vrere med på å fremme lykksaligheten, og resultatet er at socialismen på denne måte under fromme betegnelser fortrerer de
demokratiske stater tomme for tomme.
Vi er i all fall i Norge kommet meget langt nedover socialiseringens skråplan uten at folket stort sett er klar over hvilken vei
det brerer. I de siste ti år er der på viktige områder av vårt nreringsliv etablert et statsherredämme som faktisk er så fullkomment som det kan bli. Dette gjelder i förste rekke jordbruket, hvor
det med statens bistand er etablert tvangsorganisasjon av alle bönder i de såkalte »centraler», Melkecentralen, Eggcentralen, Fleskecentralen, o. s. v. Hensikten med dem har vrert å bedre jordbrukets
ökonomi og öke prisene på dets produkter, og det kan ikke nektes
at denne hensikt er opnådd. Slik som de nu er, ledes de med stort
sett uinnskrenket selvstendighet av jordbrukets egne tillidsmenn,
men der trenges jo bare et penneströk for å gjöre dem til rene statsorganer.
Tendensen brer sig videre. Det nuvrerende norske regjeringsparti – arbeiderpartiet – teller i sin midte en sterk falanks av
yngre socialökorromer som er gått inn for de planökonomiske ideer,
og de har fått regjeringens mest velvillige assistanse. På de forskjelligste områder fremmes der lovforslag om öket statskontroll,
nye skanser vinnes hver dag for socialismen ved hjelp av stemmer
fra de borgerlige partier i stortinget. Men det later tross alt til
at der finnes visse grenser for de veksler som kan trekkes på den
borgerlige enfoldighet. Og forelöbig er disse grenser markert av
det forslag regjeringen ifjor fremla om revisjon av trustloven, og
av en rekke lovforslag, som blev fremlagt for årets storting om
avsetninger til kollektive fond for nreringslivets bedrifter. Alle
disse forslag har vakt uhyre stor opmerksomhet.
Norge fikk i 1926 en lov om kontroll med konkurranseinnskrenkninger og prismisbruk. I denne lov besterntes det, at alle konkurranseinnskrenkende avtaler mellem grupper av bedrifter innen
samme branche skulde anmeldes til Trustkontrollkontoret og Trustrådet, som skulde godkjenne dem, for at de skulde bli gyldige.
Hensikten med denne lov var å hindre prismisbruk og beskytte
106
Planölconomi og socialisme i Norge
forbrukorne mot urimelige konkurransereguleringer, hvis formål
var å öke prisene. Det var dessuten lovens opgave å beskytte den
enkelte nmringsdrivende mot chikanös konkurranse. Den skuldc
hindreat monopolsammenslutninger misbrukte sin stilling overfor
konkurrenter med utilbörlige og illojale forretningsmetoder såsom
boikott, dumpingsalg, etc.
Det var imidlertid först og fremst det forbrukende publikums
interesser man mente å vareta med denne lov, men så eiendommelig har tingene utviklet sig i årenes löp, at det er blitt trustkontrollens hovedsakelige opgave nettop å få istand og godkjenne
branchesarmnenslutninger og konkunanseregulerende avtaler. Det
har kanskje vmrt en naturlig fölge av at loven har virket i en
depresjonstid med en sterk prisnedgang. I denne periode har det
ikke vmrt så meget om å gjöre å verne publikum mot urimelig
utbytning, men derimot meget maktpåliggende å beskytte bedriftene mot en for voldsom innbyrdes konkurranse. Trustkontrollen
har derved fått en konkurranseregulerende opgave, som den oprinnelig slett ikke var tiltenkt, og nmringslivets menn har i stor
utstrekning sökt dens assistanse når det gjaldt å få istand sammenslutninger og avtaler til beskyttelse mot urimelige konkurranseforhold.
Appetitten vokser mens man spiser! Trustkontrollkontorets
dyktige og energiske chef, Vilhelm Thagaard, har i årenes löp
vunnet den erfaring, at der trenges ganske andre effektive lovbestemmelser enn dem han hittil har hatt til rådighet for å kunne
etablere de forhold som han mener er de ideelle for det ökonomiske
liv, og han har utfoldet en intens aktivitet for å få trustloven
utvidet. Hans og andres arbeide i denne retning förte til at den
nuvmrende socialistregjering i mars 1935 opnevnte en komite til
behandling av spörsmålet om forandringer i trustloven. Denne
komite talte solvsagt representanter for nmringslivet, men forövrig blev den sammensatt efter regjeringens gode hjertelag med
et sterkt flertall av radikalt anströkne personer. Blandt disse var
planökonomiens mest energiske talsmann i Norge, journalist Ole
Colbjörnsen, politisk-ökonomisk medarhoider i »Arbeiderbladeb
og for öieblikket stortingsrepresentant for Oslo.
De nmringslivsrepresentanter som satt i denne komite, foreslo
endel tekniske forandringer i trustlovens hittil gjeldende bestemmelser, men tok stort sett avstand fra enhver utvidelse av trustkontrollens kompetanse. Men til gjengjeld gikk komiteens radi- 107
Torolv K andahl
kale flertall så meget lengere, og regjeringen fulgte selvsagt dette
flertall i det forslag til lovforandringer som blev fremlagt i en
proposisjon av 1937.
Efter denne proposisjon skal trustkontrollrådet (som består av
7 medlemmer opnevnt av Kongen) kunne treffe bestemmelser til
»regulering av priser, fortjeneste, produksjon, omsetning eller
andre forretningsforhold, dersom rådet finner at inngrep er på-
krevet:
a. for å motvirke eller bringe til ophör forhold som ansees
urimelige eller til skade for almene interesser, eller
b. for å fremme en bedre organisasjon av erhvervsvirksomheten
under hensyn såvel til bedriftenes tarv som til almene interesser».
Efter proposisjonen skal der videre vrere anledning for trustrådet til å fatte besternruelse om innskrenkning av produksjonen
eller til å nedlegge forbud mot å igangsette nye bedrifter. Videre
skal trustrådet kunne forby en bedrift å ophöre med sin virksomhet eller å innskrenke sin produksjon, pålegge bedrifter å betale
avgift til forskjellige felles formål som reklame og forskningsarbeide. Hvis en regulering förer til ledighet for arbeidere eller
funksjonrerer ved enkelte bedrifter innen en sammenslutning, kan
de övrige bedrifter pålegges å betale understöttelse til disse og til
den skadelidende bedrifts innehaver etc.
Det er vel helt overflödig nrermere å understreke rekkevidden
av dette forslag. Enhver vil jo forstå, at med en slik lov i sin
hånd kan en regjering opkaste sig til fullkommen diktator over
alt som heter nreringsliv. Nei ikke over alt! Lovbestemmelsene
etablerer en uttrykkelig undtagelse for bedrifter tilhörende Kooperasjonen! De skal fortsatt få ha sin fulle frihet. Loven kan med
andre ord av et socialistisk innstillet trustråd anvendes direkte
til gunst for kooperasjonen. Dette understreker jo på den mest
kyniske måte forslagets sanne karakter. Vistnok skal der lages
planökonomi og statsdirigering, men kooperasjonen skal dog ha
full frihet til utvikling på det övrige nreringslivs bekostning.
Men dette forslag gikk dog et godt stykke for langt selv for
den borgerlige naivitet. Det fikk en meget ugunstig mottagelse i
stortingets justiskomite, som blev sammenkalt for å behandie det
mellem sesjonene ifjor höst. Samtlige de borgerlige medlemmer
av Justiskomiteen har i en meget lang og ypperlig saklig underbygget fellesuttalelse (Innst. O. V. 1938) tatt bestemt avstand fra
108
Planökonomi og socialisme i Norge
den veldige utvidelse av trustkontrollens myndighetssfrere. De
borgerlige representanter påpeker, at gjennemförelsen av forslaget
kan före til en fullkommen omlegning av samfundets struktur
med ophevelse av den fri konkurranse og et planökonomisk statsdirigert nreringsliv. Fraksjonen fremholder også, til stor forbitrelse for den socialistiske presse, at proposisjonen på avgjö-
rende punkter er en direkte avskrift av den tilsvarende nazistiske
lovgivning i Tyskland.
Det har underhånden vrert truet med, at regjeringen vilde gjöre
kabinetspörsmål på forslagets vedtagelse, men de oplysninger som
idag foreligger tyder ikke på at dette vil bli tilfellet. Hvis regjeringen skulde gjöre det, vilde det utvilsomt medföre dens död.
For selv om bondepartiet har vrert villig til å fölge den langt på
vei i mange spörsmål, vii det umulig kunne gi den sin stötte til
et så uhyre vidtrekkende angrep på nreringsfriheten som det der
her er tale om.
I nöie sammenheng med denne planlagte revisjon av trustloven
i socialistisk retning må man se det annet kompleks av lovforslag
som den nuvrerende arbeiderpartiregjering fremla ved stortingets
sammentreden i år, nemlig forslagene tillover om fondsoplegning.
Så vidtrekkende var de reformer Regjeringen aktet å gjennemföre
på dette felt at den oprinnelig hadde til hensikt å få sin proposisjon behandiet av stortinget som hemmelig sak. Der sivet imidlertid ut en mengde rykter om de skurnie planer Regjeringen
nreret, og der reiste sig et sterkt og bestemt krav i opposisjonspressen om at saken skulde behandies offentlig med adgang til en
fri forhåndsdiskusjon om den. Ytterst motstrebende måtte Regjeringen böie sig for dette krav.
Det har på alle hold og först og fremst blandt nreringslivets
egne folk, lenge vrert erkjent at de norske bedrifter arbeider med
for stor gjeld og for liten egenkapital og dette har ledet til en
samsternmig opfatning av at det var nödvendig ved lov å pålegge
bedriftene en öket fondsavsetning. Forskjellige forslag i denne
retning förte til at Regjeringen i mars ifjor nedsatte en komite,
hvis opdrag var å utrede spörsmålet om fondsoplegning. Komiteens formann var en fremskutt jurist på aksjeselskapslovgivningens område, ekspedisjonschef i Justisdepartementet, dr. jur.
Per Augdahl, og komiteen fikk forövrig en meget allsidig sammensetning sett fra et både sakkyndig og politisk synpunkt.
Det eiendommelige skjedde at denne komite til tross for dens
109
8-38121. Svoosk Tidskrift 1938.
Torolv Kandahl
politisk sett brogede sammensetning, samlet sig i enstemmighet
om et forslag om en betydelig ökning av de pliktige avsetninger
til reservefond både for aksjeselskaper og andre selskaper. Efter
de nu gjeldende regler skal for aksjeselskapers vedkommende den
. årlige avsetning til resrvefond ordinrert utgjöre 1/1o av overskuddet, og reservefondet skal minst utgjöre 1 /lo av aksjekapitalen.
For forsikringsselskaper og banker er dog reservefondets minimum halvparten av aksjekapitalen og den årlige avsetning 1/”
av overskuddet. Denne ordinrnre avsetning til reservefondet skal
foretas för utbytte utdeles.
Komiteen foreslo bibeholdt den nuvrnrende ordinrere avsetning
– 1/10 av overskuddet, men foreslo dessuten en betydningsfull tilföielse om at det i tillegg til denne avsetning, skal avsettes et belöp
svarende til hvad selskapet utdeler som utbytte utover 5 pet. av
nettoformuen ifölge årsregnskapet. Ved nettoformuen forståes i
denne forbindelse selskapets aksjekapital og fonds. Med andre
ord, hvis et selskap utdeler f. eks. 20 pct.s utbytte av nettoformuen
skal det efter komiteens forslag avsette ekstraordinrnrt 15 pet. til
reservefond. Komiteen foreslo videre lovfestet den regel, at reservefondet aldri skal vrnre mindre, enn at fondet sammenlagt med
aksjekapitalen utgjör et like stort belöp som selskapets gjeld. Fra
denne sistnevnte regel kan dog gjöres undtagelser for visse arter
av selskaper. Ved siden herav foreslo komiteen en bestemmelse
om at der for alle aksjeselskaper skal avsettes et srnrskilt skattefond av en sådan störrelse at det tilsvarer de skatter som kan
ventes utlignet på formue og inntekt ved förste skatteligning efter
regnskapsårets utlöp. Disse hovedregler foreslo også komiteen
tillempet på andre selskaper enn aksjeselskaper f. eks. private
firmaer. For å fremme avsetningen til pensjonsfond foreslo den
skattefrihet for midler som et selskap vilde anvende i dette öiemed.
Komiteens innstilling var som sagt ensternmig og den vant også
almindelig tilslutning innen alle de nreringsorganisasjoner som
var interessert i saken. Man kunde haventetat man dermed uten
ytterligere diskusjoner kunde ha opnådd å få löst en viktig reform
til alles tilfredshet, men Regjeringen fant ikke forslaget socialistisk nok. Det ga ikke uttrykk for nogen form for den kollektivisme
som er socialistenes kjrereste mål. Tilskyndet av sine planökonomiske rådgivere besluttet den å forelegge fondsspörsmålet for et
nytt utvalg, som fikk den ytterst misvisende, og helt ufortjente
betegnelse »det sakkyndige utvalg». Det bestod av trustkontrol- 110
Planökonomi og socialisme i Norge
lens chef, direktör Thagaard, stortingsman Golbjörnsen og som
tredje medlem et gidsel fra bondepartiet, advokat Sterri, Gjövik.
Disse tre herrer omkalfatret så i löpet av nogen få uker innstillingen fra den oprinnelige komite, og de sörget for å gi forslaget den rette kollektivistiske schwung. De gjorde det ved å
svekke bestemmelsenc om bedriftenes avsetningsplikt til sine egne
fonds, til fordel for avsctning til to kollektive fonds, nemlig det
såkalte Nreringslivets tryggingsfond og et Arbeiderfond.
Efter de tre herrers forslag skal det förstnevnte fond oprettes
til sikring av den ökonomiske virksomhet i landet. Fondet skal
tjene til å holde virksomhetene oppe i nedgangstidcr og til eliers
å »stötte tiltak til fremme av nreringslivet og til utnyttelse av
ledig arbeidskraft og andre ledige produktive kreftcr». Formålet
med arbcidcrfondct skal vrere å yde understöttelse for funksjonrercr og arbcidcre som blir ledige dersom bedriftene innstiller
eller innskrenker sin virksomhct, og yde tilskudd til alderdomsog uförhets-pensjon for arbeidcre eller dcres efterlatte ektefeller
og barn. Men dc nrermerc regler for hvordan disse fonds slmlde
anvendes og organiseres hadde komiteen ikke hatt tid til å utforme. For den var hovedsaken at man fikk innfört avsetninger
til kollektive fonds og dermed lagt grunnlaget for et nreringslivets
fellesskap, men hvordan dette fellesskap skuldc utöves fikk altså
bli en senere skål. Det såkalte »sakkyndige utvalg» foreslo også
en vesentlig forandring av beregningsgrunnlaget for avsetningen
både til selskapenes egne fonds og kollektivfondene. Mens den
oprinnelige komite hadde fareslått nettoformuen som beregningsgrunnlag, foreslo det siste utvalg at aksjekapitalen skulde legges
til grunn, hvilkct selvsagt förer til en meget sterkere belastning
av de enkelte bedrifter og en tilsvarende begrensning av det avgiftsfrie utbytte, som kan utdeles til aksjonrerene. Utvalget foreslo
at avgiften til disse kollektivfond skulde begynne når utbyttet
oversteg 7 pet. av aksjekapitalen. Når utbyttet f. eks. var 8 pet.
skulde tilleggsavsetningen til reservefondet vrere 2.6 pet., avgiften
til Tryggingsfondet 0.2 og til Arbeiderfondet 0.2 pet. Ved en utdeling til aksjonrerene på 15 pet. var tilleggsavgiften til reservefondet foreslått satt til 6.3 pet. og avgiften til Tryggingsfondet og
Arbeiderfondet henholdsvis 2.1 og 1.6 pet. Ved en utdeling på
20 pet. var tallene henholdsvis 8.3 pet., 4.1 og 2.6 pet., ved en u tdeling på 30 pet. 11.3, 9.1 og 4.6, ved en utdeling på 40 pet. 14.3, 14.1
og 6.6 pet. og ved en utdcling på 50 pet. 17.3 til reservefondet, 19.1
111
Torolv Kandahl
til Tryggingsfondet og 8.6 pet. til Arbeiderfondet. Som man ser er
satsene sterkt progressive. Utvalget foreslo videre at avsetning
til kollektivfondene skulde vrere skattefri og bare gjelde for selskaper med en aksjekapital eller formue på over 100 000 kroner.
Karakteren av dette forslag om avsetning til kollektivfondene
er både enkel og lett gjennemskuelig. For det förste dreier det sig
jo faktisk om en ny form for beskattning, idet midlene beröves
selskapene helt og holdent. Og dernest dreier det sig selvsagt om
en klar og bevisst overföring av kapital fra velsituerte selskaper
til mer eller mindre slett funderte foretagender. I praksis vil jo
en slik ordning före til at den solide og godt ledede bedrift må
betale subsidier til sin teknisk og ökonomisk underlegne konkurrent. Den fri konkurranses prinsipp skal undergraves ved nreringslivets egen ökonomiske insats, og alle bedrifter, gode som
dårlige, skal gjöres solidarisk ansvarlige med hverandre. Det som
er sykt og usundt skal holdes oppe med bidrag fra det som er sterkt
og levedyktig.
Forslaget fra det sakkyndige utvalg fikkved sin offentliggjörelse
en voldsom motbör i praktisk talt hele den borgerlige presse, og
de nreringsorganisasjoner som efter hvert har fått anledning til å
uttale sig om det, har også hudflettet det på det frykteligste. Der
er rettet mot det ikke bare en prinsipielt sett ödeleggende kritikk,
men det er også rent teknisk og lovmessig blitt plukket fullstendig
i stykker. Kritikken har vist at forslagets forberedelse har vrert
så lösaktig og overfiadisk som vel mulig, og denne kritikk er ikke
bare gått ut over det arme sakkyndige utvalg, men også i höi grad
over Regjeringens prestige.
Da det blev klart at forslaget ikke kunde opnå flertall i stortinget orienterte Regjeringen sig på ny i retning av bondepartiet,
og på det tidspunkt da dette skrives, foreligger der oplysninger
om at de to partier er blitt enige om et kompromis. Det blir nödvendig for Regjeringen å henskyte forslaget om Nreringslivets
tryggingsfond til »videre utredning», mens der derimot vii bli
etablert et kompromis når det gjelder det såkalte Arbeiderfond.
Regjeringen har videre måttet gå med på andre lempninger, först
og fremst når det gjelder beregningsgrunnlaget for de nye avsetninger. Endelig beskjed om hvorledes de nye lovbestemmelser til
syvende og sist vil bli, får man dog först henimot slutten av
febrnar måned, idet saken ennu er under behandling i stortingets
justiskomite.
112
Planölwnomi og socialisme i Norge
Disse to lovforslag viser med en nokså uhyggelig klarhet hvilke
reformer man kan vente sig i et demokratisk samfund hvis socialistene opnår et lovgivningsflertall. Det mest fullkomne ökorromiske diktatur kan etableres tilsynelatende innenfor eiendomsrettens ramme. Diktaturet vil bli begrunnet og forsvart med, at
det dreier sig bare om ytterst »beskjedne samfundsmessige regnleringen og ved disse »beskjedne» reguleringer snörer man efterhvert alle de ökonomiske funksjoner inn i statens tvangströie. Det
offentlige blir alle dårers formyndere, og juridiske departementssekretrerer blir ophöiet til forvaltere av landets produktive liv gjennem en valutacentral, en trustkontroll eller hvad det nu kan vrere.
Man skulde tro at de nedslående erfaringer man har höstet av
statsledeisens elendighet i andre land, skulde skremme, men nei!
Ti ethvert land har sin Thagaard og sin Ole Colbjörnsen, og slike
»autoriteter» föler sig alltid hellig overbevist om at de er ute av
stand til å gjenta andres dumheter og feil.
Den 15 februari 1938.
11a

Comments are closed.

ANNONSER:

Axess

Läs mer

Efter demokratin

webshop_banner