BORGERLIG SAMARBEIDE I NORGE Paul Thyness räknas allmänt som en av de starkaste bland de yngre krafterna i norsk höger. Han kom också helt följdriktigt att fungera som statssekreterare i statsminister Lyngs kansli under de veckor, som vi hade en borgerlig regering i Norge hösten 1963. Det är med stor glädje, som Svensk Tidskrift har tillfälle att presentera sekreterare Thyness' syn på de borgerliga samverkansproblemen. Den borgerlige samarbeidstanke i Norge er like gammel som Det norske Arbeiderpartis stortingsgruppe. Arbeiderpartiet ble fS<Srste gang representert på stortinget i 1903 med fire mann, og det var åpenbart at under almindelig slemmerett for menn - som Norge hadde fått i 1898 - var et arbeiderpart sikret en betydlig velgerstS<Stte i fremtiden. UnionsopplS<Ssningen i 1905 bidro ytterligere til å skape psykologisk basis for samarbeidstanken. Det ytre press som Arbeiderpartiets fremvekst innebar, ble supplert av en indre f.ellesskapsfS<Slelse som var både en forntselning for, og en frukt av året 1905. Det fS<Srste forsS<Sk på å skape ett parti av HS<Syre, de liberale og de Av sekreterare PAUL THYNESS moderate venstremenn, ble gjort ved stortingsvalget i 1906. HS<Syre var det stS<Srste enkeltledd i denne kjede, og påtok seg de stS<Srste ofre. Partiet nedla praktisk talt sin organisasjon, programmet ble trukket i bakgrunnen og partiets betydelige velgerstS<Stte stillet til disposisjon for enhver som erklrerte å ville stS<Stte Chr. Michelsens samlingsregjering. Resultatet var en katastrofe. En lang rekke av de representanter HS<Syre hadde hjulpet, sviktet snart partiet og regjeringen, og organisasjonsmessig måtte HS<Syre begynne omtrent på bar bakke. Tross disse mistrS<Sstige resultater, fortsatte imidlertid HS<Syre konsekvent sine anstrengelser for et borgerlig samarbeide. Konsolideringen av Venstre i 1908, og senere Venstres Iange enevoldsperiode under den fS<Srste verdenskrig, gjorde problemstillingen mindre aktuell, men fra og med valget i 1918 ble den igjen en politisk hovedsak. Ved dette valg gikk Norge inn i den Iange mellomkrigsperiode hvor intet parti hadde flertall, og hvor den borgerlige splittelse S<Skte gjennom danneJsen av Bondepartiet (fra 1958: Senterpartiet) i 1920, 432 og Kristelig Folkeparti i 1933. Regjeringene var svake, og skiftet relativt hyppig - til tross for at de flkonomiske forhold skulle tilsi stabile og handiekraftige regjeringer. Tallflse invitter til samarbeide fra HS?Syres .side fS?Srte aldri frem. Bondepartiet, hvis velgere stort sett tidligere hadde stemt Venstre, fryktet virkningen av et samarbeide med HS?Syre alene, og gjorde derfor sin medvirkning avhengig av Venstre. Men Venstre avslo regelmessig alle henstillinger. Hflyre og Venstre hadde altfor nylig stått som de to motpoler i norsk politikk, til at samarbeidet kunne få noen fS?Slelsesmessig bakgrunn. Dessuten ville Venstre ikke vrere med på å isolere Arbeiderpartiet. For det ff!rste mente man i Vens.tre at dette ville kunne forhindre enhver alvorlig konkurranse om arbeider-velgerne, for det annet mente man at en slik borgerlig front kunne radikalisere Arbeiderpartiet ytterligere, og for det tredje var - og er - det i Venstreet sterkt og ekte innslag av udogmaUsk radikalisme (som var blitt styrket ved at Bondepartiet hadde trukket til seg mange Venstres mer konservative bygdevelgere), som fS?Slte sterk politisk affinitet til Arbeiderpartiet. Den flkonomiske krise, og behovet for en sterkere regjering, fS?Srte i 1935 til det såkalte »kriseforlik» mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet, som fS?Srte til dannelsen av den fS?Srste arbeiderpartiregjering under Johan Nygaardsvold, som ble sittende til 1945. Valget i 1945 ga Arbeiderpartiet for fS?Srste gang rent flertall på stortinget. Partiet fikk 76 representanter, og kunne dertil regne med 11 kommunister. HS?Syre fikk 25, Venstre 20, Bondepartiet 10 og KristeHg Folkeparti 8 representanter. Denne situasjon aktualiserte på en helt ny måte behovet for et borgerlig samarbeide. Valgordningen favoriserte kraftig de store partier på de smås bekostning, og det var vanskelig å se noen reell sjanse til å fravriste Arbeiderpartiet flertallet med mindre de borgerlige kunne opptre som en blokk ved valgene. Til tross for dette ble alle Hflyres forslag om nrermere samarbeide konsekvent avslått. Kristelig Folkeparti og Bondepartiet våge,t fortsatt ikke å overlate plassen mellom HS?Syre og Arbeiderpartiet til Venstre alene, og Venstre var stadig uvillig til å innlate seg på noen form for fas.t samarbeide. I 1952 lyktes det å få igjennom en ny valgordning som reduserte fordelene for de store partier. En tid drflftet de borgerlige partiledere et »negativt samarbeide», dvs. at det ikke skulle stilles lister som ikke hadde mulighet for å erobre mandat, men heller ikke dette vant frem. Den valgtekniske begrunnelse for borgerlig samarbeide var da også mindre vesentlig efter valgordningsreformen. Den viktigste begrunnelse for borgerlig samarbeide var nu blitt rent politisk: Partisplittelsen på borgerlig side skapte usikkerhet blant velgerne om hva et borgerlig flertall vii innebrere politisk med hensyn til hvilke synsmåter som ville bli dominerende, og usikkerhet om hvilken regjeringskombinasjon et slikt valgresultat ville resultere i- om noen, idet »franske tilstanden vel også fortonet seg som en mulighet. Det kan neppe vrere tvil om a.t denne usikkerhet f~<Srte mange velgere inn i Arbeiderpartiet som det klareste alternativ i norsk politikk. Den borgerlige splittelse var så meget mer unf<Sdvrendig, som den også bygget på et urealistisk grunnlag, nemlig den populrere forestilling, at partiene fordeler seg langt et continuum fra H~<Syre over Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Folkeparti og Kommunistene. Men dette er en fiksjon. I norsk efterkrigspolitikk har H~<Syre fulgt den prinsippielle, konservative linje som avviser så- ve! liberalistiske som sosialistiske skjemalf<Ssninger, og isteden hevder en positiv samfunnsutvikling med forsert utbygging av kommunikasjonene, undervisningsvesenet, helsestenet og sosiale trygdeordninger. For de f<Svrige borgerlige partier har det vist seg meget vanskelig å finne reelle mellomstandpunkter som markerer avstand både fra H~<Syre og Arbeiderpartiet. Stort sett har det bare lykkedes i saker hvor da ett eller flere av de tre mellompar- 433 tier har vrert villige til å plasere seg til hf<Syre for H~<Syre. Dette har ikke skjedd uten å vekke en viss irritasjon i de andre partier, som helst hadde sett at H~<Syre hadde stillet seg slik at de kunne vise velgerne et skremmebilde av H~<Syre på sin ene, og av Arbeiderpar.tiet på sin annen side, og selv fremstå som fornuftens og moderasjonens sanne forpaktere. Denne irritasjon har bidratt til å vanskeliggj~<Sre det politiske samarbeide som linjen i seg selv skulle gi grunnlag for, men det har gjort det lettere å oppnå et samarbeide i stortinget fra dag til dag, og fra sak til sak. Umiddelbart efter valget i 1957 dukket en ny og interessant tanke frem: om et samarbeide i sentrum. Tanken utlf<Sste en livlig offentlig diskusjon, og ble snart taU opp til organisasjonsmessig behandling i de tre partier. Ledeisen både i Senterpartiet og Venstre engasjerte seg aktivt for planen. Det ble gjort store anstrengelser for en samlet opptreden i stortinget, og resultatet var tilsynelatende oppmuntrende. I flere viktige prinsipp-saker nådde de tre partier frem til felles innstillinger, som tydet på at sentrumssamarbeidet skulle bli en realitet. J o nrermere man kom stor·tingsvalget 1961, dess vanskeligere ble imidlertid videreff<Sringen. En bred opposisjon gjorde seg gjeldende innen Venstre, og Kristelig Folkeparti var tydelig urolig over utviklingen. Det f~<Srste som strandet var planene 434 om et valgteknisk samarbeide. Kristelig Folkeparti avslo prinsippielt felleslister, men Senterpar.tiet og Venstre ble enige om fem felleslister - efter voldsomme slagsmål på Venstres nominasjonsm~ter landet rundt, som i to tilfeller f~rte til åpen splittelse i partiet. På denne bakgrunn var det ikke underlig at forhandlingene om en felles poli.tisk-programatisk erklrering også br~t sammen, og endte med en matt henvisning til de standpunkter de tre partier hadde tatt i stortingsperioden. Fra det ~yeblikk da sentrumsforhandlingene ble noe mer enn et offentlig diskusjonstema, inns.tilte H~yre sine bestrebelser på å få istand et fullt borgerlig samarbeide. Innen H~yre var troen på at det fulle borgerlige samarbeide Iot seg etablere blitt sterkt svekket efterhvert, og partiet mente det var riktig å la sp~rsmålet om sentrumssamarbeidet avklare seg f~r noe nytt initiativ ble tatt. Den offisielle holdning til sentrumssamlingen var avventende positiv. Hvis det ble f~rt i havn, ville det ramme H~yre f~lelig, både ved å isolere partiet politisk, og ved å bringe mange mandater i faresonen ved valget. lkke desto mindre kom partiet til at disse rnamenter måtte tillegges mindre vekt enn de muligheter sentrumssamarbeidet innehar til å skape rimeligere partiforhold på noe lengre sikt. Valget i 1961 f~rte det borgerlige samarbeide inn i en helt ny situasjon. Fullt borgerlig samarbeide hadde strandet, og likeledes partiell borgerlig samarbeide. De gjentatte fors~k på å komme videre på samarbeidets vei hadde f~rt til omfattende, offentlig debatt som både i seg selv, og når resultatet ble negativt, understreket splittelsen sterkere enn den faktisk og s·aklig var, og bidro til å rive ned alle og hvert enkelt borgerlig, partis anseelse i velgernes ~yne. I erkjennelse av dette rettet ikke H~yre flere henvendelser til de andre borgerlige partier. Partiet opprettholdt sin im~tekommenhet overfor samarbeide med de andre borgerlige partier i alle sp~r.smål og på alle trinn, men tok ikke selv noe initiativ som kunne sette nytt liv i den offentlige debatt, eller virke irriterende på de andre. Men valget skapte også en ny parlamentarisk situasjon. For f~rste gang siden. krigen kom Arbeiderpartiet i mindretall med bare 74 representanter. Men samtidig fortsatte den borgerlige opposisjon i mindretall, også med 74 representanter sammenlagt (dv.s. H~yre 29, Kristlig Folkeparti 15, Senterpartiet 16 og Venstre 14). Tungen på vektskålen ble det nystiftede Sosialistisk Folkeparti, som overraskende vant 2 mandater. Denne parlamentariske sitoasjon innebar åpenbart en fare for at Sosialistisk Folkeparti kunne få en uforholdsmessig maktstilling. Tanken om et .samarbeide efter dansk forbilde, mellom Arbeiderpartiet og Venstre dukkel derfor opp. Og Venstre var tydeligvis ikke uvillig, hvis situasjonen skulle utvikle seg derhen. Samtidig kom Fellesmarkeds-saken och skjpt en kile inn mellom de borgerlige partier. Senterpartiet og hovedtyngden av Kristelig Folkeparti gikk mot norsk medlemsskap i EEC, mens Hpyre og hovedtyngden av Venstre gikk inn for det. Srerlig Senterpartiet engasjerte seg sterkt i debatten, og for fprste gang efter krigen oppsto det en konflikt av vesentlig betydning blant de borgerlige partier. Bitterheten fra debatten hang lenge i, og var ikke på noen måte overvunnet da den serie med politiske kriser som endte med regjeringen Gerbardsens fall, ble innledet våren 1963. Det f~rste av de tre, fellesborgerlige mistillitsforslag kom i februar, og gjaldt en partipolitisk ansettelse av en ganske srerlig utfordrende karakter. Hadde dette forslag f~rt frem, ville den nye regj ering formodeullig blitt dannet av H~yre alene, men med tilsagn om noen grad av parlamentarisk st~tte fra de tre andre partier. Det annet mistillitsforslag gjaldt overskridelsene ved arrlegget av statsbedriften Norsk Koksverk A/S, og her var for f~rste gang konstitusjonelle forhold berprt. Vesentlige opplysninger var ikke lagt frem for stortinget i proposisjonen, de midler stortinget hadde bevilget var ikke helt ut blitt brukt overensstemmende med stortingets forutset- 435 ninger, og anleggsplanene var blitt endret uten stortingets samtykke. I denne sak var det enighet om at alle borgerlige partier måtte ta sin del av ansvaret ved å skaffe landet en ny regjering, om mistillitsforslaget fprte frem. De samme konstitusjonelle aspekter var dominerende i Kings Baysaken, bare i enda hpyere grad. Og denne gang fprte mistillitsforslaget frem. Samarbeidsregjeringen av august/september ble dannet uten at det oppsto noen friksjon, og i de fire uker den satt sammen gikk samarbeidet i alle deler utmerket. Uoverensstemmelser med bakgrunn i at dens medlemmer representerte fire forskjellige partier, forekom overbadet ikke. Regj eringen satt selvf~lgelig altfor kort til at samarbeidet ble satt på noen virkelig pr~ve, men det skjedde intet i Regjeringens korte liv, som tydet på at det ville ha blitt rivninger om den hadde kommet til å sitte lenger. Mange forhold bidra til det gode og utvungne samarbeide. En viss usikkerhet i den uvante og uvisse situasjon de ferske statsråder befant seg i, bidra utvilsomt til å fpre dem sammen. Et annet moment er den kollegie-ånd som nesten alltid vii oppstå blant folk som arbeider sammen, og under et felles ansvar. Videre virket antagelig den rent politiske npdvendighet av å vise en enig front utad, når man f~rst hadde påtatt seg oppgaven med å stille en regjering. Men kanskje den viktigste enkeltfaktor var statsmi- 436 nisterens personlighet og personlige stilling. John Lyng npd på forhånd stor anseelse og personlig respekt i stortinget, men gjennom to mesterlig formede innlegg i Kings Ray-debatten bygget han ut sin parlamentariske posisjon på en måte som man knapt skulle trodd mulig. Hans smidighet og imptekommenhet under forhandlingene om regjeringsdannelsen hadde bygget opp tillitsforholdet mellom ham og statsrå- dene, og mellom ham og de pvrige parlamentariske ledere. Hans innsikt i regjeringsarbeide og hans grep på de formelle sider ved stillingen som regjeringssjef gjorde ham til dets selvfplgelige midtpunkt. Hans fast forankrede form for moderne, politisk konservatisme fjernet enhver frykt for at han som regjeringssjef skulle komme til å si eller gjpre noe som kunne kompromiHere regj eringsmedlemmer av de andre partier politisk. Den ledelse John Lyng ga, kom til å bety overordentlig rueget for samarbeidsforholdene innen statsrådet. Der hvor samarbeidsproblemene vel kanskj e ville oppstått om Regjeringen hadde fått sitte, ville ha vrert i forholdet mellom Regjeringen på den ene side, og de fire stortingsgrupper på den annen. Et S)rlite, og i seg selv ubetydelig varsel om dette, fikk man under den innledende drpftelse i gruppene av regjeringserklreringen. Det viste seg her et visst skille mellom Regjeringens vurdering av flere forhold, og den vurdering de fire grupper (minst Hpyre og mest Venstres gruppe) var kommet frem W. Vurderingsforskjellen skapteikke i dette tilfelle noe problem, men tilsvarende uoverensstemmelser kunne komme til å gjpre det i andre saker. Når samme sak skal vorderes i fem forskjellige fora, er det hpyst usannsynlig at resultatene i alle tilfeller ska bli de samme. Forskjellige utgangspunkt og forskjellige personer gjpr det vanskelig selv når bare to fora er implisert: Regjeringen og dens stortingsgruppe. Med fire grupper blir oppgaven antagelig nesten umulig i det Iange lpp. Hvis derfor Regjeringen skulle fortsatt over en lengre periode, er det sannsynlig at et nrermere samarbeide mellom gruppene, mest nrerliggende i form av felles gruppempter, ville ha tvunget seg frem. Det er naturlig til slutt å spS)rre om i hvilken sitoasjon det borgerlige samarbeide står i Norge idag efter samarbeidsregjeringens demisjon. For det fprste er det riktig å peke på kommunevalget, som fulgte umiddelbart efter demisjonen. Riktig vurdert - dvs. vurdert som et riksvalg - viste det en klar tendens i retning av stillstand for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Folkeparti, fremgang for Hpyre, Senterpartiet og Venstre, og tilbakegang for Kommunistene og - i noen grad - for Kristelig Folkeparti. Det eneste borgerlige parti som man med noen rett kan si tapte på regjeringssamarbeidet, er altså Kristetig Folkeparti. Men det er sannsynlig at det meste av tapet ikke skyldes ·alliansen med de andre borgerlige partier, men at dette partis velgere var mer tilbfiSylig til å akseptere Arbeiderpartiets proMemstilling i Kings Bay-saken, og f!<Slte medlidenhet med srerlig statsminister Gerhardsen. De andra borgerlige partier har på sett og vis fått velgernes konsens på sitt standpunkt, og srerlig for Venstre må dette bidra vesentHg til å avsvekke frykten for allianser til h!<Syre. Selv det faktum at regjeringsdannelsen og samarbeidet i Regj eringen gikk så glatt, må også antas å kunne oppmuntre til gjentagelser. Innen alle de borgerlige partier vet man idag at de fire partier kan samarbeide, og samarbeide uten at noe parti behfiSver å fornekte vesentlige prinsipper. De kan samarbeide, og samtidig fortsette som selvstendige partier med full frihet og selvbestemmelsesrett. Under 'alle omstendigheter er det skapt en lettere atmosfrere mellom de borgerlige ·partier innbyrdes. Det er merkbart at partiene i det lengste sfiSker å unngå innbyrdes kritikk, og det er merl\.bart bedre gjensidig forståelse i de tilfeller hvor avvikende standpunkter stikker frem. Allikevel er det ikke sikkert at et borgerlig flertall ved valget i 1965 vil ffiSre til en ny firepartiregjering. Situasjonen somrueren 437 1963 var ekstraordinrer ved at konstitusjonelle kjernespfiSrsmål var berprt. Saken var med andre ord av så fundamental betydning, at vanlige partipolitiske hensyn måtte skyves tilside. Situasjonen vil vrere en annen i det fiSyeblikk man står overfor en parlamentarisk situasjon skapt ved et valgresultat. Da vil de partipolitiske hensyn igjen innta sin rettmessige plass. Men dette er av underordnet betydning. Det viktigste man kunne oppnå ved et intimt borgerlig samarbeide, ville ikke vrert samarbeide i en regjering, heller ikke om en regjering. Det viktigste er å fjerne uvissheten blant marginalvelg·erne om hva et borgerlig flertall vil innebrere politisk. Denne virkning er det grunn til å tro at man allerede har oppnådd. Den fellesborgerlige regjering har vist velgerne hva et borgerlig flertall på stortinget i en eller annen form vil innebrere. Samarbeidsregjeringen har efterlatt et inntrykk som antagelig vil holde seg en tid fremover - formodentHg så lenge at det vil påvirke valgresultatet i 1965 i avgj!<Srende grad. Og hvis man fprst får en fireårsperiode med borgerlig flertall på stortinget, vil norsk politikk vrere f!<Srt inn i en helt ny fase hvor svrert meget - også formene for og orofanget av et borgerlig samarbeide - vil måtte vurderes ut fra de da foreliggende omstendigheter.