NY I(IRI(EORDNING I NORGE Au Ekspeditionsclzef KRISTIAN HANSSON, Oslo LOVFORSLAGET om Den norske kirkes ordning som ble lagt fram for stortinget like for sesjonen sluttet i sommer, representerer en kirkelig nydannelse som tor påregne interesse også eliers i Norden. De nordiske kirker har blandt andre trekk også det til felles at de er nmr forbundet med folket og statsordningen, om enn med adskillig ulikhet i strukturen. Variasjonene er tildels ganske store når det gjeller organisatorisk oppbyggning og saklig medvirkning i forhold til statlige styreorganer. Men ulikheten er ikke så stor at den i noe land skygger for kirkens karakter av folkekirke. Dette smrtrekket blir også framhevet som et viktig grunnlag for den kirkeordning som nå blir videre utbygget i Norge. Lovforslaget bygger på en utredning fra en sakkyndig komite som i 1945 ble oppnevnt av Kongen med biskop dr. Eivind Berggrav som formann. Blandt medlemmene i komiteen var professor dr. O. Hallesby som hadde spilt en ledende rolle i kirkekampen under okkupasjonen og tidligere statsråd i London-regjeringen nåvmrende fylkesmanu Nils Hjelmtveit. Komiteens mandat var å utrede visse reformer i den kirkelige ordning innenfor den bestående ordning av forholdet mellom stat og kirke. Den skulle klarlegge i hvilken utstrekning det er behov for en mer utbygget medvirkning av kirkelige instanser i saker som angår kirkens sentrale livsordning og tjenesteutovelse og i hvilke former en slik medvirkning bor sokes gjennomfort. Komiteen fikk også i oppdrag å overveie om det er grunn til å gjennomfore endringer eller supplerende bestemmelser for bestående kirkelige organer og instanser. Opptaket til kirkereformen er eliers gitt i de politiske partiers fellesprogram av 1945 som ble formet under krigen og framtrådte som en nasjonal fellesdeklarasjon da frigjoringen kom. Om kirken heter det her at den norske kirke skal bevares som statskirke og innenfor denne ramme gis organer som er tilfredsstillende for 40- 513450 Svensic Tidskrift 1951 595 Kristian Hansson det kirkelige liv. Som umiddelbar bakgrunn for erklreringen kan en se begivenhetene under krigen, da Norges kirke stod i hard kamp for viktige retts- og frihetsprinsipper. Noe fjernere i perspektivet blir den kirkelige reformbevegelse som i ulike faser og ytringer går tilbake til 1850-60 årene. Et resultat av den var loven om menighetsråd og menighetsmeter fra 1920 - det som svarer til kyrkoråd og kyrkostämma i Sverige. I 1933 kom de lovfestede stiftsarganer (bispedemmeråd) som bl. a. fikk den nye og viktige oppgave å nominere bispekandidater fer avstemningen om ny biskop finner sted. Menighetsrådene og bispedemmerådene hadde i årene inntil krigen utviklet seg til naturlige arbeidsorganer for det kirkelige liv. Lovforslaget om kirkeordningen ferer utviklingen et skritt videre. Det nye blir srerlig markert ved et kirkelig sentralorgan, kirkerådet, som skal bestå av samtlige biskoper, 4 prester, 16 legmenn (2 fra hvert bispedemme), 2 teologiske professorer, 2 skolefolk og l jurist, ialt 33 medlemmer. Sammensetningen er vesentlig endret i forhold til komiteutredningen som hadde foreslått 25 medlemmer, derav 3 biskoper, 5 prester og en noe ujevn representasjon av legmenn. Kirkerådet blir en sentral kirkelig instans i saker som går inn under det man i Sverige forstår ved kyrkolag. Det skal gi uttale.lse om generelle gudstjenstlige ordninger eller liturgiske forskrifter, tekster, salmebeker m. v. fer saken blir avgjort av Kongen i statsråd. Det samme gjelder saker som direkte vedmrer khkelige anliggender og som aktes forelagt stortinget som lovforslag. Kirkerådet får ikke noe veto slik som det svenske kirkemote har, (men som det hittil ikke har benyttet). En vetoordning i denne retning ville ikke vrere forenlig med den norske grunnlov. Lovmotivene peker på at kirkerådet etter forntsetuingen skal vrere ledd i et regulrert samvirke. Det skal ikke tre istedenfor andre kirkelige organer og vil heller ikke innta noen overordnet stilling i forhold til de kirkelige organer og embetsinstanser som fortsatt får med samme gruppe av saker å gjere som kirkerådet. Dette vil i srerlig grad gjelde biskopene som etter gjeldende lov og bekjennelse innehar et åndelig lrere- og tilsynsembete. Kirkerådets behandling av saker som bemrer dette område, vil ikke eliminere eller begrense de embetsfunksjoner som tilligger biskopen. I forhold til Kongen vil kirkerådet ut fra samme prinsipp bli å betrakte som et rådgivende samvirkeorgan. Det sentrale i rådets oppgave vil i ferste rekke vrere ut fra sin allsidige sammensetning 596 d" Ny kirkeordning i Norge å gi kirkelige saker en representativ og sakkyndig vurdering. Men det vil hore med til samvirket i den statskirkelige ordning at det kan foreligge ytringer også fra andre kirkelige organer eller sakkyndige instanser. Som stiftsarganer opprettholder lovforslaget de nåvmrende bispedommeråd som består av biskopen, l prest og 3 legmenn valgt av prestor og menighetsråd i bispedommet. En av de 3 legmenn skal vmre knyttet til arbeidet i folkeskolen. Kirkeordningskomiteen haddo faresHitt at man skulle oppta det gamle navn dornkapitel for stiftsorganet. Kirkedepartementet fant at man burde beholde bispedommerådene som nå var blitt innarbeidet gjennom 18 års virksomhet. En ny og viktig oppgave får stiftsorganene ved å skulle avgi uttalelse i saker om utnevning av prestor i menighetsstilling. (For hjelpeprester får rådet tilsettingsrett.) Etter den nåvmrende ordning blir lovbestomt uttalelse gitt av menighetsråd, prost og biskop for utnevning skjer av Kongen. Lovproposisjonen omtaler forskjellige sider ved presteutnevningen og peker på at det stort sett hersker tilfredshet også med den nåvmrende ordning. De som hovder at ordningen gir for lite plass for kirkelig innflytelse eller selvstendighet synes ikke sjelden å bygge på den formodning at utnevningsmyndigheten i storre eller mindre utstrekning setter seg ut over forslagene fra de lokale kirkelige instanser. Erfaringene fra årene etter krigen, da det er utnevnt over 450 prester, viser at dette ikke er tilfelle. Kirkedepartementot peker på at den alt overveiende hovedgrunn til dissenser - når slike forekommer - er avveiningen av lands- og helhetshensyn mot lokale onskemål. Det er ikke motsotning mollom statlig og kirkelig syn som her gjor seg gjeldende, men avveining av saklige omsyn og vurderinger som hver for seg er like kirkelige. En hvilken som helst sentraJinstans som skulle avgjore utnevningssaker ville stå overfor noyaktig samme problemer. Departementet fareslår og legger forovrig vekt på at man også heretter beholder biskopen som ansvarlig medvirkende embetsinstans i disse saker. Samvirket mollom de enkelte stiftsorganor er tilgodesett ved et fellesmote av alle bispedommeråd sammen med kirkorådet en gang i valgperioden som utgjor 4 år. Fellesmotet vil bestå av 53 medlemmer og skal velge de to skolefolk i kirkerådet, men får eliers karakter av et rådslagningsmote. Bispernotet er bibeholdt og fort inn i lovens alminnelige ordning. De gjeldende bestemmelser om arbeidsordning m. v. som nå 597 . ·' Kristian Hansson er gitt i et reglement, fastsatt ved kongelig resolusjon i 1934, vil fortsatt stå ved lag. Bispemetet vii dog ikke få samme stiiling etterat kirkerådet blir instituert, srerlig ikke når samtlige biskoper blir medlemmer av kirkerådet. Proposisjonen peker på at bispemetet framdeles vii ha sin betydning som bindeledd og kollegialt rådslagningsorgan for biskopene. I de alminnelige motiver trekker proposisjonen eliers opp visse almene linjer når det gjeller statskirken, dens karakter og basis i folket. Den peker på at kirkeformen i Norge ikke er noen vilkårlig ordning som er påtvunget eller holdes fast av staten overfor en relativ svakere part kirken. Om synet på statskirken kan vrere noe forskjellig, kan en nok gå ut fra at ordningen er akseptert og godkjent av folket som helhet så vel som av kirken. I samsvar med det som videre er berert av generelle synsmåter, gir proposisjonen felgende resyme av grunnlaget for kirkereformen: Kirken i Norge er gjennom sin karakter av folkekirke på en srerlig måte knyttet til hele folket både når det gjelder tiiherighet og tjenesteutevelse. Dette ferer med seg at sambandet heretter som hittil må ha karakter av et ordnet samvirke med sentrale offentlige styreorganer. Innenfor denne rarorne ber samvirket sekes gjennomfert på en praktisk og tjenlig måte. Skyldig hensyn må her tas til sakforhold som har betydning for kirkelig liv og virksomhet. Samtidig ber en ha for eye at oppbyggingen av kirkelige organer ikke får en slik karakter at kirken blir organisert eller etablert som en avgrenset del av befolkningen. En slik utvikling ville ikke ha stette i nasjonal og kirkelig tradisjon i Norge og kan heller icke motiveres med aktuelle kirkelige eller kristelige behov. Formålet ber ferst og fremst vrere å gjere den kirkelige sakbehandling mest mulig tilfredsstillende uten å overakride rimelige hensyn til effektivitet, utg'ifter og tidsforlep. Lovforslaget endrer ikke den kirkelige struktur slik som den er vokset fram i Norge ut fra historiske og nasjonale forutsetninger. Men det gir en vesentlig ny tiivekst og sterre representativ bredde til de kirkelige arbeidsorganer. Hvis stortinget bifaller loven - hvad det skulle vrere grunn til å regne med, vii en betydningsfull reform vrere gjennomfert i det kirkelige styringaverk i Norge. 598 ----------~--. ---·--,