PLANÖKONOMI OG SOCIALISME I NORGE Av redaktör TOROLV KANDAHL, Oslo EFTER den ortodokse opfatning av socialismen skulde staten overta alt nreringsliv, vrere den eneste bedriftsherre og bedriftseier og alle samfundets borgere vrere lykkelige medinteressenter i virksomheten. Man kan vel nu si at der på dette punkt er skjedd en fullkommen forandring i den socialistiske opfatning av hvorledes man skal gripe tingene an, når man i fremtiden skal organisere det lykksalighetens samfund hvor der ikke finnes kupongklippere og aksjeeiere og hvor alle i inderlig begeistring for det felles beste ofrer sine srerinteresser på fellesskapets alter. De ökonomiske strukturforandringer som er foretatt i de diktaturstyrte land, har jo vist, at man kan foreta helt revolusjonerende forandringer av socialistisk karakter uten at staten, når det gjelder nreringslivet, overtar de enkelte bedrifter som sin eiendom. Man behöver ikke engang formelt å krenke eiendomsrettens prinsipp for å gjennemföre enendogmeget vidtgående socialisering. Det er fullt tilstrekkelig for å nå et socialistisk mål, at den avgjörende makt flyttes fra dem som i et privatkapitalistisk samfund innehar ledeisen av de produktive organer, til en eller annen statsinstitusjon eller til et ellerannetråd som staten behersker. Formeltvilunder et slikt styre de enkelte bedrifters innehavere fremdeles ha ledelsen, men faktisk vil de bare vrere sprellemenn for statsviljen. Men dette kalles ikke av våre socialister for socialisme. De taler om planökonomi, samfundsmessig kontroll, statsdirigering, nödvendig regulering av nreringslivet o. s. v., og de söker på denne måte å avlede opmerksomheten fra det som er deres virkelige mål med disse tiltak. De taler om at den ökonomiske liberalisme har: spillet fullstendig fallitt og er avgått ved döden, og om den nye utvikling, som ethvert samfund på liv og död då fölge med i. De kommer. med allskens runde fraser om konjunkturutjevning, om 105 ·""*y Torolv Kandahl effektive tiltak mot ökonomiske kriser, og det er naturligvis så enkelt som fot i hose å komme over i helt stabile forhold bare man ordner alle krefter under statens planmessige ledelse. Dessvrerre får disse profeter stort fölge av velmenende og naive mennesker som ingenlunne er socialistisk innstillet, men som uhyre gjerne vil vrere med på å fremme lykksaligheten, og resultatet er at socialismen på denne måte under fromme betegnelser fortrerer de demokratiske stater tomme for tomme. Vi er i all fall i Norge kommet meget langt nedover socialiseringens skråplan uten at folket stort sett er klar over hvilken vei det brerer. I de siste ti år er der på viktige områder av vårt nreringsliv etablert et statsherredämme som faktisk er så fullkomment som det kan bli. Dette gjelder i förste rekke jordbruket, hvor det med statens bistand er etablert tvangsorganisasjon av alle bönder i de såkalte »centraler», Melkecentralen, Eggcentralen, Fleskecentralen, o. s. v. Hensikten med dem har vrert å bedre jordbrukets ökonomi og öke prisene på dets produkter, og det kan ikke nektes at denne hensikt er opnådd. Slik som de nu er, ledes de med stort sett uinnskrenket selvstendighet av jordbrukets egne tillidsmenn, men der trenges jo bare et penneströk for å gjöre dem til rene statsorganer. Tendensen brer sig videre. Det nuvrerende norske regjeringsparti - arbeiderpartiet - teller i sin midte en sterk falanks av yngre socialökorromer som er gått inn for de planökonomiske ideer, og de har fått regjeringens mest velvillige assistanse. På de forskjelligste områder fremmes der lovforslag om öket statskontroll, nye skanser vinnes hver dag for socialismen ved hjelp av stemmer fra de borgerlige partier i stortinget. Men det later tross alt til at der finnes visse grenser for de veksler som kan trekkes på den borgerlige enfoldighet. Og forelöbig er disse grenser markert av det forslag regjeringen ifjor fremla om revisjon av trustloven, og av en rekke lovforslag, som blev fremlagt for årets storting om avsetninger til kollektive fond for nreringslivets bedrifter. Alle disse forslag har vakt uhyre stor opmerksomhet. Norge fikk i 1926 en lov om kontroll med konkurranseinnskrenkninger og prismisbruk. I denne lov besterntes det, at alle konkurranseinnskrenkende avtaler mellem grupper av bedrifter innen samme branche skulde anmeldes til Trustkontrollkontoret og Trustrådet, som skulde godkjenne dem, for at de skulde bli gyldige. Hensikten med denne lov var å hindre prismisbruk og beskytte 106 Planölconomi og socialisme i Norge forbrukorne mot urimelige konkurransereguleringer, hvis formål var å öke prisene. Det var dessuten lovens opgave å beskytte den enkelte nmringsdrivende mot chikanös konkurranse. Den skuldc hindreat monopolsammenslutninger misbrukte sin stilling overfor konkurrenter med utilbörlige og illojale forretningsmetoder såsom boikott, dumpingsalg, etc. Det var imidlertid först og fremst det forbrukende publikums interesser man mente å vareta med denne lov, men så eiendommelig har tingene utviklet sig i årenes löp, at det er blitt trustkontrollens hovedsakelige opgave nettop å få istand og godkjenne branchesarmnenslutninger og konkunanseregulerende avtaler. Det har kanskje vmrt en naturlig fölge av at loven har virket i en depresjonstid med en sterk prisnedgang. I denne periode har det ikke vmrt så meget om å gjöre å verne publikum mot urimelig utbytning, men derimot meget maktpåliggende å beskytte bedriftene mot en for voldsom innbyrdes konkurranse. Trustkontrollen har derved fått en konkurranseregulerende opgave, som den oprinnelig slett ikke var tiltenkt, og nmringslivets menn har i stor utstrekning sökt dens assistanse når det gjaldt å få istand sammenslutninger og avtaler til beskyttelse mot urimelige konkurranseforhold. Appetitten vokser mens man spiser! Trustkontrollkontorets dyktige og energiske chef, Vilhelm Thagaard, har i årenes löp vunnet den erfaring, at der trenges ganske andre effektive lovbestemmelser enn dem han hittil har hatt til rådighet for å kunne etablere de forhold som han mener er de ideelle for det ökonomiske liv, og han har utfoldet en intens aktivitet for å få trustloven utvidet. Hans og andres arbeide i denne retning förte til at den nuvmrende socialistregjering i mars 1935 opnevnte en komite til behandling av spörsmålet om forandringer i trustloven. Denne komite talte solvsagt representanter for nmringslivet, men forövrig blev den sammensatt efter regjeringens gode hjertelag med et sterkt flertall av radikalt anströkne personer. Blandt disse var planökonomiens mest energiske talsmann i Norge, journalist Ole Colbjörnsen, politisk-ökonomisk medarhoider i »Arbeiderbladeb og for öieblikket stortingsrepresentant for Oslo. De nmringslivsrepresentanter som satt i denne komite, foreslo endel tekniske forandringer i trustlovens hittil gjeldende bestemmelser, men tok stort sett avstand fra enhver utvidelse av trustkontrollens kompetanse. Men til gjengjeld gikk komiteens radi- 107 Torolv K andahl kale flertall så meget lengere, og regjeringen fulgte selvsagt dette flertall i det forslag til lovforandringer som blev fremlagt i en proposisjon av 1937. Efter denne proposisjon skal trustkontrollrådet (som består av 7 medlemmer opnevnt av Kongen) kunne treffe bestemmelser til »regulering av priser, fortjeneste, produksjon, omsetning eller andre forretningsforhold, dersom rådet finner at inngrep er på- krevet: a. for å motvirke eller bringe til ophör forhold som ansees urimelige eller til skade for almene interesser, eller b. for å fremme en bedre organisasjon av erhvervsvirksomheten under hensyn såvel til bedriftenes tarv som til almene interesser». Efter proposisjonen skal der videre vrere anledning for trustrådet til å fatte besternruelse om innskrenkning av produksjonen eller til å nedlegge forbud mot å igangsette nye bedrifter. Videre skal trustrådet kunne forby en bedrift å ophöre med sin virksomhet eller å innskrenke sin produksjon, pålegge bedrifter å betale avgift til forskjellige felles formål som reklame og forskningsarbeide. Hvis en regulering förer til ledighet for arbeidere eller funksjonrerer ved enkelte bedrifter innen en sammenslutning, kan de övrige bedrifter pålegges å betale understöttelse til disse og til den skadelidende bedrifts innehaver etc. Det er vel helt overflödig nrermere å understreke rekkevidden av dette forslag. Enhver vil jo forstå, at med en slik lov i sin hånd kan en regjering opkaste sig til fullkommen diktator over alt som heter nreringsliv. Nei ikke over alt! Lovbestemmelsene etablerer en uttrykkelig undtagelse for bedrifter tilhörende Kooperasjonen! De skal fortsatt få ha sin fulle frihet. Loven kan med andre ord av et socialistisk innstillet trustråd anvendes direkte til gunst for kooperasjonen. Dette understreker jo på den mest kyniske måte forslagets sanne karakter. Vistnok skal der lages planökonomi og statsdirigering, men kooperasjonen skal dog ha full frihet til utvikling på det övrige nreringslivs bekostning. Men dette forslag gikk dog et godt stykke for langt selv for den borgerlige naivitet. Det fikk en meget ugunstig mottagelse i stortingets justiskomite, som blev sammenkalt for å behandie det mellem sesjonene ifjor höst. Samtlige de borgerlige medlemmer av Justiskomiteen har i en meget lang og ypperlig saklig underbygget fellesuttalelse (Innst. O. V. 1938) tatt bestemt avstand fra 108 Planökonomi og socialisme i Norge den veldige utvidelse av trustkontrollens myndighetssfrere. De borgerlige representanter påpeker, at gjennemförelsen av forslaget kan före til en fullkommen omlegning av samfundets struktur med ophevelse av den fri konkurranse og et planökonomisk statsdirigert nreringsliv. Fraksjonen fremholder også, til stor forbitrelse for den socialistiske presse, at proposisjonen på avgjö- rende punkter er en direkte avskrift av den tilsvarende nazistiske lovgivning i Tyskland. Det har underhånden vrert truet med, at regjeringen vilde gjöre kabinetspörsmål på forslagets vedtagelse, men de oplysninger som idag foreligger tyder ikke på at dette vil bli tilfellet. Hvis regjeringen skulde gjöre det, vilde det utvilsomt medföre dens död. For selv om bondepartiet har vrert villig til å fölge den langt på vei i mange spörsmål, vii det umulig kunne gi den sin stötte til et så uhyre vidtrekkende angrep på nreringsfriheten som det der her er tale om. I nöie sammenheng med denne planlagte revisjon av trustloven i socialistisk retning må man se det annet kompleks av lovforslag som den nuvrerende arbeiderpartiregjering fremla ved stortingets sammentreden i år, nemlig forslagene tillover om fondsoplegning. Så vidtrekkende var de reformer Regjeringen aktet å gjennemföre på dette felt at den oprinnelig hadde til hensikt å få sin proposisjon behandiet av stortinget som hemmelig sak. Der sivet imidlertid ut en mengde rykter om de skurnie planer Regjeringen nreret, og der reiste sig et sterkt og bestemt krav i opposisjonspressen om at saken skulde behandies offentlig med adgang til en fri forhåndsdiskusjon om den. Ytterst motstrebende måtte Regjeringen böie sig for dette krav. Det har på alle hold og först og fremst blandt nreringslivets egne folk, lenge vrert erkjent at de norske bedrifter arbeider med for stor gjeld og for liten egenkapital og dette har ledet til en samsternmig opfatning av at det var nödvendig ved lov å pålegge bedriftene en öket fondsavsetning. Forskjellige forslag i denne retning förte til at Regjeringen i mars ifjor nedsatte en komite, hvis opdrag var å utrede spörsmålet om fondsoplegning. Komiteens formann var en fremskutt jurist på aksjeselskapslovgivningens område, ekspedisjonschef i Justisdepartementet, dr. jur. Per Augdahl, og komiteen fikk forövrig en meget allsidig sammensetning sett fra et både sakkyndig og politisk synpunkt. Det eiendommelige skjedde at denne komite til tross for dens 109 8-38121. Svoosk Tidskrift 1938. Torolv Kandahl politisk sett brogede sammensetning, samlet sig i enstemmighet om et forslag om en betydelig ökning av de pliktige avsetninger til reservefond både for aksjeselskaper og andre selskaper. Efter de nu gjeldende regler skal for aksjeselskapers vedkommende den . årlige avsetning til resrvefond ordinrert utgjöre 1/1o av overskuddet, og reservefondet skal minst utgjöre 1 /lo av aksjekapitalen. For forsikringsselskaper og banker er dog reservefondets minimum halvparten av aksjekapitalen og den årlige avsetning 1/" av overskuddet. Denne ordinrnre avsetning til reservefondet skal foretas för utbytte utdeles. Komiteen foreslo bibeholdt den nuvrnrende ordinrere avsetning - 1/10 av overskuddet, men foreslo dessuten en betydningsfull tilföielse om at det i tillegg til denne avsetning, skal avsettes et belöp svarende til hvad selskapet utdeler som utbytte utover 5 pet. av nettoformuen ifölge årsregnskapet. Ved nettoformuen forståes i denne forbindelse selskapets aksjekapital og fonds. Med andre ord, hvis et selskap utdeler f. eks. 20 pct.s utbytte av nettoformuen skal det efter komiteens forslag avsette ekstraordinrnrt 15 pet. til reservefond. Komiteen foreslo videre lovfestet den regel, at reservefondet aldri skal vrnre mindre, enn at fondet sammenlagt med aksjekapitalen utgjör et like stort belöp som selskapets gjeld. Fra denne sistnevnte regel kan dog gjöres undtagelser for visse arter av selskaper. Ved siden herav foreslo komiteen en bestemmelse om at der for alle aksjeselskaper skal avsettes et srnrskilt skattefond av en sådan störrelse at det tilsvarer de skatter som kan ventes utlignet på formue og inntekt ved förste skatteligning efter regnskapsårets utlöp. Disse hovedregler foreslo også komiteen tillempet på andre selskaper enn aksjeselskaper f. eks. private firmaer. For å fremme avsetningen til pensjonsfond foreslo den skattefrihet for midler som et selskap vilde anvende i dette öiemed. Komiteens innstilling var som sagt ensternmig og den vant også almindelig tilslutning innen alle de nreringsorganisasjoner som var interessert i saken. Man kunde haventetat man dermed uten ytterligere diskusjoner kunde ha opnådd å få löst en viktig reform til alles tilfredshet, men Regjeringen fant ikke forslaget socialistisk nok. Det ga ikke uttrykk for nogen form for den kollektivisme som er socialistenes kjrereste mål. Tilskyndet av sine planökonomiske rådgivere besluttet den å forelegge fondsspörsmålet for et nytt utvalg, som fikk den ytterst misvisende, og helt ufortjente betegnelse »det sakkyndige utvalg». Det bestod av trustkontrol- 110 Planökonomi og socialisme i Norge lens chef, direktör Thagaard, stortingsman Golbjörnsen og som tredje medlem et gidsel fra bondepartiet, advokat Sterri, Gjövik. Disse tre herrer omkalfatret så i löpet av nogen få uker innstillingen fra den oprinnelige komite, og de sörget for å gi forslaget den rette kollektivistiske schwung. De gjorde det ved å svekke bestemmelsenc om bedriftenes avsetningsplikt til sine egne fonds, til fordel for avsctning til to kollektive fonds, nemlig det såkalte Nreringslivets tryggingsfond og et Arbeiderfond. Efter de tre herrers forslag skal det förstnevnte fond oprettes til sikring av den ökonomiske virksomhet i landet. Fondet skal tjene til å holde virksomhetene oppe i nedgangstidcr og til eliers å »stötte tiltak til fremme av nreringslivet og til utnyttelse av ledig arbeidskraft og andre ledige produktive kreftcr». Formålet med arbcidcrfondct skal vrere å yde understöttelse for funksjonrercr og arbcidcre som blir ledige dersom bedriftene innstiller eller innskrenker sin virksomhct, og yde tilskudd til alderdomsog uförhets-pensjon for arbeidcre eller dcres efterlatte ektefeller og barn. Men dc nrermerc regler for hvordan disse fonds slmlde anvendes og organiseres hadde komiteen ikke hatt tid til å utforme. For den var hovedsaken at man fikk innfört avsetninger til kollektive fonds og dermed lagt grunnlaget for et nreringslivets fellesskap, men hvordan dette fellesskap skuldc utöves fikk altså bli en senere skål. Det såkalte »sakkyndige utvalg» foreslo også en vesentlig forandring av beregningsgrunnlaget for avsetningen både til selskapenes egne fonds og kollektivfondene. Mens den oprinnelige komite hadde fareslått nettoformuen som beregningsgrunnlag, foreslo det siste utvalg at aksjekapitalen skulde legges til grunn, hvilkct selvsagt förer til en meget sterkere belastning av de enkelte bedrifter og en tilsvarende begrensning av det avgiftsfrie utbytte, som kan utdeles til aksjonrerene. Utvalget foreslo at avgiften til disse kollektivfond skulde begynne når utbyttet oversteg 7 pet. av aksjekapitalen. Når utbyttet f. eks. var 8 pet. skulde tilleggsavsetningen til reservefondet vrere 2.6 pet., avgiften til Tryggingsfondet 0.2 og til Arbeiderfondet 0.2 pet. Ved en utdeling til aksjonrerene på 15 pet. var tilleggsavgiften til reservefondet foreslått satt til 6.3 pet. og avgiften til Tryggingsfondet og Arbeiderfondet henholdsvis 2.1 og 1.6 pet. Ved en utdeling på 20 pet. var tallene henholdsvis 8.3 pet., 4.1 og 2.6 pet., ved en u tdeling på 30 pet. 11.3, 9.1 og 4.6, ved en utdeling på 40 pet. 14.3, 14.1 og 6.6 pet. og ved en utdcling på 50 pet. 17.3 til reservefondet, 19.1 111 Torolv Kandahl til Tryggingsfondet og 8.6 pet. til Arbeiderfondet. Som man ser er satsene sterkt progressive. Utvalget foreslo videre at avsetning til kollektivfondene skulde vrere skattefri og bare gjelde for selskaper med en aksjekapital eller formue på over 100 000 kroner. Karakteren av dette forslag om avsetning til kollektivfondene er både enkel og lett gjennemskuelig. For det förste dreier det sig jo faktisk om en ny form for beskattning, idet midlene beröves selskapene helt og holdent. Og dernest dreier det sig selvsagt om en klar og bevisst overföring av kapital fra velsituerte selskaper til mer eller mindre slett funderte foretagender. I praksis vil jo en slik ordning före til at den solide og godt ledede bedrift må betale subsidier til sin teknisk og ökonomisk underlegne konkurrent. Den fri konkurranses prinsipp skal undergraves ved nreringslivets egen ökonomiske insats, og alle bedrifter, gode som dårlige, skal gjöres solidarisk ansvarlige med hverandre. Det som er sykt og usundt skal holdes oppe med bidrag fra det som er sterkt og levedyktig. Forslaget fra det sakkyndige utvalg fikkved sin offentliggjörelse en voldsom motbör i praktisk talt hele den borgerlige presse, og de nreringsorganisasjoner som efter hvert har fått anledning til å uttale sig om det, har også hudflettet det på det frykteligste. Der er rettet mot det ikke bare en prinsipielt sett ödeleggende kritikk, men det er også rent teknisk og lovmessig blitt plukket fullstendig i stykker. Kritikken har vist at forslagets forberedelse har vrert så lösaktig og overfiadisk som vel mulig, og denne kritikk er ikke bare gått ut over det arme sakkyndige utvalg, men også i höi grad over Regjeringens prestige. Da det blev klart at forslaget ikke kunde opnå flertall i stortinget orienterte Regjeringen sig på ny i retning av bondepartiet, og på det tidspunkt da dette skrives, foreligger der oplysninger om at de to partier er blitt enige om et kompromis. Det blir nödvendig for Regjeringen å henskyte forslaget om Nreringslivets tryggingsfond til »videre utredning», mens der derimot vii bli etablert et kompromis når det gjelder det såkalte Arbeiderfond. Regjeringen har videre måttet gå med på andre lempninger, först og fremst når det gjelder beregningsgrunnlaget for de nye avsetninger. Endelig beskjed om hvorledes de nye lovbestemmelser til syvende og sist vil bli, får man dog först henimot slutten av febrnar måned, idet saken ennu er under behandling i stortingets justiskomite. 112 Planölwnomi og socialisme i Norge Disse to lovforslag viser med en nokså uhyggelig klarhet hvilke reformer man kan vente sig i et demokratisk samfund hvis socialistene opnår et lovgivningsflertall. Det mest fullkomne ökorromiske diktatur kan etableres tilsynelatende innenfor eiendomsrettens ramme. Diktaturet vil bli begrunnet og forsvart med, at det dreier sig bare om ytterst »beskjedne samfundsmessige regnleringen og ved disse »beskjedne» reguleringer snörer man efterhvert alle de ökonomiske funksjoner inn i statens tvangströie. Det offentlige blir alle dårers formyndere, og juridiske departementssekretrerer blir ophöiet til forvaltere av landets produktive liv gjennem en valutacentral, en trustkontroll eller hvad det nu kan vrere. Man skulde tro at de nedslående erfaringer man har höstet av statsledeisens elendighet i andre land, skulde skremme, men nei! Ti ethvert land har sin Thagaard og sin Ole Colbjörnsen, og slike »autoriteter» föler sig alltid hellig overbevist om at de er ute av stand til å gjenta andres dumheter og feil. Den 15 februari 1938. 11a