Print Friendly

Svensk-norsk debatt

Av Redaktionen | 31 december 1945


1945


Artiklarna från Svensk Tidskrifts årsböcker är inskannade och sedan hjälpligt överförda till text. Denna sida ska mest ses som en bas för sökfunktionen. Läsbarheten blir bäst om man väljer PDF-versionen.

Acrobat Reader för att läsa PDF kan hämtas här.

SVENSK-NORSK
DEBATT1
Av konsulent KNUT GETZ WOLD, Oslo
ÅLLE som fulgte utviklingen av de politiske forholdene mellom
det krigförende Norge og det nöytrale Sverige i de fem lange
årene etter 9. april 1940, var klar over at etter Norges frigjöring
måtte det fölge en meningsutveksling mellom de to land med sikte
på å klare opp det som er skjedd. Og denne debatten er også kommet, men den har ikke vrert så klargjörende som mange hadde
ventet. Nå ville det selvsagt ikke vrere rimelig eller riktigåregne
med at en i en slik debatt skulle nå fram til full enighet om alle
punkter av betydning. Hva som er alvorligere enn det, er imidlertid at ordskiftet i Sverige og i Norge synes å vrere fört fra så
ulike utgangspunkter at en ikke en gang har debattert på felles
grunnlag. Forfatteren av denne artikkelen fikk et sterkt inntrykk
av dette forholdet under et svensk-norsk ungdomsstevile som den
svenske forening Norden arrangerte på Ingesund Folkhögskola ved
Arvika i oktober iår. Og det er som resultat av ordskiftet på dette
mötet, hvor fra svensk side srerlig deltok dosent Edvard Thermrenius og rektor Waldemar Dahlgren, at denne artikkelen er blitt til.
Med fare for å gjöre meg skyldig i mistolkning vil jeg våge å
antyde problemstillingen slik den tar seg ut fra svensk side noenlunde slik: I ukene etter at Norge var blitt fritt, mottok Sverige
tallrike og hjertelige vitnesbyrd om Norges og det norske folks
takknemlighet over Sveriges stötte og hjelp gjennom krigsårene.
I denne takken inngikk også en uttalt erkjennelse av at Sveriges
nöytralitet hadde vrert til fordel for Norge. Samtidig hyllet imidlertid det norske folks talsmenu i varme og dyptfölte ordelag de
menn som vi er kommet til å betrakte som våre nrermeste venner
i Sverige: Ture Nerman, Israel Holmgren, redaktörene Bo Enan- 1 Svensk Tidskrift publicerar gärna efterföljande uppsats, såsom ett led i strävandena att genom öppen ärlig debatt undanröja misshälligheter under kriget mellan
norrmän och svenskar_ Tidskriften vill besvara uppsatsen i nästa häfte_
51- 4~001 Svensk Tidskrift 1945 689
Knut Getz Wold
der og Selander og deres meningsfeHer og over dem alle: minnet
om professor Torgny Segerstedt. Hvordan kan det gå til, spör en
seg på svensk side, at Norge samtidig erkjenner nytten av Sveriges nöytralitet og hyller disse menn, hvis politikk ville fört Sverige inn i krigen og gjort stötten til Norge umulig~
Sett fra norsk side kan et lignende irritasjonsmoment i denne
saken kanskje formuleres slik: Da Norge ivår brakte Sverige sin
takk for dets innsats til stötte for det norske folk, ble denne takken av flere svenske aviser vendt mot de menn som under krigen
hadde stått i opposisjon mot den svenske regjerings utenrikspolitikk. Der kan dere se, omtrent slik be det sagt, selv deres venner
i Norge forstår nu at regjeringen hadde rett og dere urett. På
norsk hold vakte det misstemning at den oppriktig fölte takken
på denne måten skulle bli brukt mot dem vi betrakter som våre
aller nrermeste venner i Sverige.
I stortingets möte den 16. juni 1945 sa statsminister Nygaardsvold bland annet fölgende:
»Jeg vil også takke Sverige og Sveriges folk, ikke bare for den
hjelp og stötte de ga de nordmenu som var nödt til å ta seg over
til Sverige, men også for den stötte de ytet Norge og det norske folk.
Vi behöver ikke legge skjul på at det var en tid, isrnr i det förste
av disse fem år, hvor det norske folk så med forbauselse, ja, med
misnöye på Sveriges holdning. Nå når vi igjen er herrer i vårt eget
hus, nå når Norge igjen er et fritt land, kan vi se mer uhildet på
de foreteelser som avlet misnöye og mistro i Norge. Vi ser nå at
dd störste for Sverige i de dager var å hindre at krigens gru og
redsel også bredte seg over Sverige, og nå kan vi vrere så pass rerlige
at vi erkjenner at Sveriges nöytralitet var en lykke for Norge ordet norske folk. De misforståelsens skyer som samlet seg over Nordens horisont i disse krigens år, er delvis borte.»
Noen dager senere uttrykte utenriksminister Trygve Lie sin erkjentlighet og Norges takk for Sveriges ökonomiske imötekommenhet. Og han sluttet seg til »statsminister Nygaardsvolds vakre
ord til Sverige».
På den norske forening Nordens minnemöte for professor Segerstedt i Universitetets Aula den 27. september 1945 uttalte foreningens formann, direktör Harald Grieg:
»l dag strömmer mange varme takkens tanker over Kjölen. Vi
er Sverige dypt takknemlig for enestående gjestevennskap mot
tusener av landsflyktige landsmenn, for storslagen humanitrer hjelp
690
Svensk-Norsk debatt
og fordi det var takket vmre en svensk manns oppofrende innsats
at mange gode nordmenu som vi nmsten hadde oppgitt håpet om å
se igjen, allikevel kom hjem til N orge.
I dag står det vel dessuten klart for de fleste her til lands at det
til syvende og sist — tross alt — var en fordel også for vårt land
at Sverige forble nöytralt, mange medgir vel også at det måtte koste
noe å bevare nöytraliteten.»
Både den takken og det synet på Sveriges nöytralitet som kom
til uttrykk i dissc uttalelsene – og i tallöse andre – har sikkcrt
tilslutning fra det store flertall av det norske folk. Denne opfatningen er basert på erkjcnnelse av at om Sverige hadde gått inn
i krigen i 1940 eller dc förste par årene etter, ville landet blitt
nedkjempet etter noen måneder uten å vmre i stand til å bringe
Norge eller dets allierte effektiv stötte i krigen. Om Sverige hadde
vmrt okkupert, ville motstandsbevegelsen i Norge ikke vmrt i stand
til å ta den risiko den nå kunne ta fordi deltakorne om nödvendig
hadde en retrettvei åpen. Meldinger og materiell ville ikke kunne
blitt sendt over Sverige til Norge. De norske vepnete styrker i
utlandet ville ikke kunne fått tilslutning fra alle de ungdommer
som dro ut over Sverige for å slutte seg til kampen. Det norske
folk ville ikke kunne fått den veldige humanitmre hjelp fra Sverige som bidro til å holde motstandsviljen og moralen oppe. Og
sist men ikke minst de store mengder av opplysningsstoff som
strömmet over grensen fra den frie verden, ville ikke kommet i
tilnmrmelsevis samme omfang.
Selv om en erkjenner at Sveriges nöytralitet var en stor fordel
for Norges kamp, er det imidlertid dermed naturligvis ikke sagt
at de avvikelser fra den strenge nöytralitet til fordel for Tyskland som Sverige gjorde i de förste årene av krigen, var de minst
mulige. Uansett hvor nmr en etterhvert måtte komme oppklaringen av disse spörsmål, vil det alltid vmre rom for meningsforskjell her. Fra norsk side ligger det nmr å se forholdet slik at
opposisjonen i Sverige mot regjeringens utenrikspolitikk var verdifull fordi den stadig tvang regjcringen til å söke å begrense innrömmelsene til hva den kunne forsvare overfor folket. I så måte
kunne opposisjonen ha sin verdi også der hvor dens egne oppfatninger skjöt over målet. – Et annet synspunkt må også nevnes:
Vi hadde sett i Norge hvordan en fåtallig klikk quislinger kunne
utrettc stor skade, fordi de ikkc var brakt under kontroll på forhånd. Det var ingen grunn til å tro at de svenske nazister i en
gitt situasjon ville spilt en mindre farlig rolle. Og de som satte
691
Knut Getz Wold
sökelyset på disse folk og deres virksomhet, gjorde en, også fra
norsk synspunkt, verdifull innsats.
Likevel ville en ta fullstendig feil om en på svensk side gikk ut
fra at den stilling som Torgny Segerstedt, Ture Nerman, Israel
Holmgren og deres meningsfeller inntar i det norske folks bevissthet i förste rekke skyldes deres syn på den svenske utenrikspolitikk eller deres kritikk av Sveriges regjering. Deres syn på disse
spörsmålene er det meningsforskjell om i Norge som det er det i
Sverige. Men det finnes ingen meningsforskjell om hva de har
betydd i vårt fedrelands frihetskamp.
For å forstå dette må en gå tilbake til den stilling Norge befant
seg i i 1940 og 1941, da hele det europeiske kontinent syntes å ligge
for Tysklands fötter, da Hitlers armeer syntes å feie all motstand
tilside som en uimotståelig flodbölge. For en utenforstående,
»objektiv» vurdering måtte vår stilling nrermest synes desperat.
Vi stod med ryggen mot veggen, ensom og forlatt, gjennom et helt
år med Storbritannia som den eneste aktivt kjempende forhundsfeile i verden. Vi var et folk i ytterste nöd, i kamp for selve det
å vrere til. For å reise motstandsviljen og styrke utholdenheten i
det norske folk under de omstendighetene krevdes det ikke i förste
rekke evne til kjölig utemikspolitisk tenkning og kald vurdering
av den militrere situasjon. Det krevdes mot og tro og tross. Nordahl Grieg og Arnulf 0verland tendte den gnisten. Segerstedt og
Nerman gjorde det også.
Segerstedt var den talentfulleste liberale journalist i Europa.
Fra förste time nazismen tok makten i Tyskland hadde han forbehuldslöst stilt sine evner inn i kampen mot den. Ved universitetsjubileet i Göttingen da mange av oss norske akademikere var
opprört og fortvilet over at vårt universitet ville nedverdige seg
til å la seg representere, fant vi styrke i Segerstedts flengende
hån: »Glöm ej att det klibbar blod vid den hand som välkomnar
er.» Da den fjollete takk og hyllest til Miinchen-politikkens menn
bredte seg også i Skandinavia, var hans ord like skarpe og hensynslöse i formen som de var klare i tanken.
I de förste tunge årene etter 9. april var det aldri noe forbehold
eller noen nöytral varsomhet i Segerstedts ord til Norge, som
nådde fram på tallöse veier og var en styrke og uppmuntring i
kampen:
»Norge kanuner att gå ur pröyningarna mera grundmurat och fast
byggt på nationell grund än förut. Det kanuner att intaga en heders- 692
Svensk-Norsk debatt
plats bland Europas stater. Vad det nu får utstå skall lägga grunden
också till en andlig storhetstid jämJörlig med den vari dess frigörelse
för ett århundrade sedan i sinom tid gick i blom. Det är en hård
och svår och tung tid Norge genomlever. Dock bär det icke förgäves
dess bördor. Det stora i människolivet är icke triumfens upplevande
utan de hårda ödenas hjältedater, som leda fram till denna triumf.»
På den tiden disse ordene ble skrevet, var det ikke mange i Sverige som talte slik til Norge. Og det var ingen som talte bedre.
La det så vrore at det kanskje var noen som vurderte enkelte utenrikspolitiske forhold riktigere. Enten det nå var så eller ikke, er
det i alle fall et ganske annet spörsmål.
Et annet navn må nevnes, professor Israel Holmgren. Her har
kanskje misstomningen på svensk side vrort störst. Ved Oslo U niversitets förste årsfest etter frigjöringen ble Holmgren utnevnt til
roresdoktor. Ved samme höve lot han seg intervjue av Morgenbladet og uttalte herunder bl. a.:
»Om vi var kommet med i krigen, ville Per Albin Hansson, Vougt
og Sköld nå ha sittet arrestert likesom de tilsvarcnde personer i
Norge og Frankrike.»
Denne uttalelsen vaktc sterk kritikk på svensk side. Og la oss
fra norsk side åpent si at vi meget vel kan forstå de fölelser det
må vekke i Sverige å se landsmenu felle slika uttalelser i Norge
om sitt eget lands ledende menn. Men utnevnelsen av professor
Holmgren til ::eresdoktor ved Oslo Universitet har solvsagt ingen
forbindelse med oppfatninger som den ovenfor siterte. Kanskje
det kan bidra til å klarlegge forholdet å nevne at forfattoren av
denne artikkel för avreisen til England hösten 1941 var tilstede
på et stort möte i Stockholm, hvor Israel Holmgren var en av
hovedtalerne. De allierte land var den gang overalt på defensiven,
tyskerue stod utenfor Moskva. Men Holmgren vaklet ikke i sin
tro. Han kjempet for samme sak som Norge, han stilte seg helt
og uforbeholdent på vår side. Han gjorde mer enn det. Han så
vår kamp som en del av de F’orente Nasjoners felles krig for livet,
han talte om Englands utholdenhet og om Sovjet-Samveldets kamp
for sin egen og andres liv og frihet. Det var de samme tanker
som vi tenkte selv, og de ble sv::ert vanlige siden, også i Sverige.
Men de var det ikke den gang. Og vi kan ikke se det an~erledes
enn at alt som ble gjort og sagt för El Alamein og Stalingrad,
veier tusen ganger tyngre enn det som hendte etter. Vi kan ikke
la v::ere å se på Israel Holmgren som en av våra n::ermeste venner
693
Knut Getz Wold
i motgang og nöd, uansett hvor vel eller hvor lite vol fundert enkelte av hans politiske oppfatninger måtte vmre.
Og til slutt Ture Nerman. Alle nordmenu vet hva han og Trots
Allt! har betydd for Norge og Norges kamp. Kanskje var problemstillingen forenklet, kanskje ble det sett bort fra mange hensyn som burde vmrt tatt. Men for oss var Nerman först og fremst
stridsmanu i felles kamp.
Hvordan kan det så gå til at så mango svensker ser forskjellig
på dette~ Kanskje det kan bidra tH å klare opp forholdet om en
tar for seg disse linjene av ‘l’ure Nerman som så ofte siteres:
>>Här tegs till dådet officiellt. Mandom och mod tog slut.
En viskning kunde ju höras till Vår Herre söderut.
Du heliga småstatsvishet, ni hukande hänsyn som tror
att ett folk kan döva sin känsla för sin lidande tvillingbror!»
Når en svenske leser disse ordene, fester han seg antagelig först
og fremst ved den foraktfulle kritikk de inneholder av Sveriges
ledende menn. Han föler kanskje at denne kritikkon er uretUerdig fordi han har tillit til og aktelse for disso menu, og fordi han
ikke finner noen grunn til å tvilo på at om de ble stilt overfor
den samme pröve som Norges regjering ble stilt overfor den 9.
april 1940, skulle de ikke bestå pröven på dårligere vis. Han föler
at ordene legger et moralsk innhold i innrömmelser som er diktert
av forsök på en avveining mellom forskjellige viktige interesser
og önskemål, en avveining som kan vmre riktig eller gal, klok eller
mindre klok, men hvor det ikke er spörsmål om feighet eller mot.
En nordmanu vii derimot lettest feste seg ved den flarnmonde
bekjennelse til vår felles sak, som disse linjene, som ble skrevet
midt i Nordens svartesto vinternatt, i jannar 1941, inneholdcr. I
det samme diktet: Till Norge, skrev Ture Nerman:
>>Vi är med dej, Norge, i smärtan med hjärtat sorgetungt.
Vi blir med dej, Norge, på segerns dag, då du reser dej djärvt oeh ungt.
Den kommer på nytt, din syttende maj. V ä r l d e n b l i r f r i.
J a, vi elsker dette landet. Broderfolket älskar Y i.>>
Den kom på nytt, vår syttende mai. Er det så vanskelig for den
svenske prcsse å forstå at Ture Nerman hörte til den norske
hjemmefronts mresgjester i Oslo den dagen~
Det norske folks takk og hyllest til Sverige, slik den kom til
uttrykk etter frigöringen, for alt hva Sveriges regjering og folk
694
Svensk-Norsk debatt
har gjort til fordel for Norge og Norges kamp, er .rerlig og oppriktig ment. Den oppfatning at Sveriges nöytralitet har vrert til
stor fordel for Norge, deles av det store flertall av nordmenn. Og
vi forstår også med foreningen Nordens formann at denne nöytraliteten måtte koste innrömmelser, selv om det både i Norge og
Sverige vil vrere meningsforskjell om hvilke innrömmelser som
var nödvendige.
Men et folk som har vandret gjennom dödsskyggenes dal, for å
bruke professor Paasche’s ord, har også lrert å kjenne sine nrermeste venner, menn som for oss står som representanter for det
beste i det svenske folk, de som aldri ga opp, som talte de samme
ord i 1940 og 1941, som i 1944 og 1945.
Er denne holdningen ulogisk~ Kanskje. Men det har vrert hensikten med denne artikkelen å söke å vise at det her dreier seg
om ganske ulike utgangspunkter og forhold. Og la oss i siste instans huske at de som skapte den norske hjemmefront, de som
bygde opp Mil. Org., flygerne fra Little Norway i Canada, lrererne
i Kirkenes, sjöfolkene i handelsflåten, menuene fra Grini og Sachsenhausen, de spurte ikke först og fremst etter hva som var logisk
og hensiktsmessig, for de visste hva som var rett.
695

Comments are closed.

ANNONSER:

Axess

Läs mer

Efter demokratin

webshop_banner