Sosialiseringstendenser ved eiendomsoverdragelser i Norge


1962


Artiklarna från Svensk Tidskrifts årsböcker är inskannade och sedan hjälpligt överförda till text. Denna sida ska mest ses som en bas för sökfunktionen. Läsbarheten blir bäst om man väljer PDF-versionen.

Acrobat Reader för att läsa PDF kan hämtas här.

SOSIALISERINGSTENDENSER VED
EIENDOMSOVERDRAGELSER I NORGE
DET HEVDES av fremstäende norske
jurister, som ogsä har internasjonal orientering, at den norske konsesjonslovgivning er temmelig enestäende internasjonalt sett. Med
konsesjonslover tenkes her på de
lovregler og forskrifter som fastsetter offentlig godkjennelse som
betingelse for erverv av eller rådighet over fast eiendom. Den politiske vilje som i begynnelsen av ärhundredet förte til stortingets vedtagelse av konsesjonslovene var
önsket om ä sikre väre naturressurser på norske hender og å gi bestemte grupper av norske borgere
,en fortrinnsrett til erverv av f. eks.
skog og dyrket mark.
Så lenge det dreier seg om utelukkende administrativ kontroll
ut fra ovennevnte hensyn, er det
ikke tale om fremstöt for ä sikre
det offentlige eiendomsretten til
fast eiendom av forskjellig karakter. Men ofte er konsesjonsbestemmelsene supplert med regler om
forkjöpsrett for vedkomroende
kommune eller for staten. Da
kommer lovverket unektelig inn i
en annen stilling. Konsesjonsplikten orofatter idag nesten alt erverv
av fast eiendom, enten det gjelder
Av direktör MORTEN H. MAGNUS
skog, jord, vannfall, bergverk eller
annen fast eiendom.
Jeg vii nerlenfor nevne de viktigste konsesjonslover:
l. Lov angående bergverksdriften
av 14. juli 1842.
2. Lov om ervervelse av skog av 18.
september 1909.
3. Lov om ervervelse av större myrstrekninger av 25. juli 1913.
4. Lov om ervervelse av kalkstensforekoroster av 3. juli 1914.
5. Lov om ervervelse av fjellstrekninger av 27. august 1915.
6. Lov om ervervelse av vannfall,
bergverk og annen fast eiendom
av 14. december 1917 – den så-
kalle almindelige konsesjonslov.
7. Lov om ervervelse av dyrket
mark av 10. december 1920, som
må sammenholdes med den nye
jordlov av 18. mars 1955.
8. Lov om ervervelse av kvartsforekomster av 17. juni 1947.
Av denne oppregning vii det
fremgå at den offentlige kontroll
med eiendomsoverdragelser prinsipielt er mermest altomfattende, og
at virkningen av lovverket på muligheten av å opprettbolde privat
eiendomsrett er helt avhengig av de
bestemmelser i lovene som uttaler
hvorledes konsesjonsreglene skal
praktiseres. Når det gjelder dyrket
mark skal konsesjon gis »når ikke
almene hensyn taler imot det». Hvis
de bestemmende myndigheter har
den oppfatning at et oppkjöp skjer
for å plasere kapital i jord eller i
spekulasjonshensikt, som det heter, skal således konsesjon ikke gis.
For tillatelse til å erverve eiendomsrett til skoggrunn er hovedbestemmelsen at konsesjonen meddeles fölgende grupper av erververe
under forutsetning av at almene
hensyn ikke taler imot det: norske
kommuner, norske borgere, korporasjoner og stiftelser som har helt
norsk styre med sete i Norge og som
har almennyttige formål, samt
aksjeselskaper og andre selskaper
med begrenset ansvar, når det har
helt norsk styre med sete i Norge
og minst 8 j 10 av grunnkapitalen er
norsk. I skogloven er også gitt regler om konsesjonsplikt ved erverv
av aksjer i et selskap som eier
skoggrunn, når erververen ved kjö-
pet blir eier av mer enn 35 % av
aksjekapitalen.
I denne forbindelse interesserer
vi oss srerlig for den forkjöpsrett
for skog og jord som gjelder så å
si alt konsesjonspliktig erverv av
skog og dyrket mark. Forkjöpsretten er först og fremst tillagt den
korumune der eiendommen ligger.
Ved overdragelse av skogeiendom
har staten dessuten subsidirer forkjöpsrett, hvis kommunen ikke vii
benytte sin rett. Ifölge jordloven av
519
1955 har staten dessuten forkjöpsrett til jord, skog og fjell og alle
slags tilhörende rettigheter når formålet er å nyttegjöre grunnen på
den måte som er mest gagnlig for
samfunnet og for dem som har
yrket sitt i jordbruket. Efter tilföyelse til loven om ervervelse av
skog den 13. august 1915 har staten
forkjöpsrett, hvis kommunen ikke
benytter seg av sin forkjöpsrett og
såfremst det dreier seg om skog av
större flateinnhold enn l 000 hektar. I juni 1962 vedtok stortinget
et forslag fra Regjeringen som går
ut på att staten har forkjöpsrett til
all skog, myr og fjellområder så-
fremt kommunen ikke bruker sin
forkjöpsrett. For skogens vedkorumende betyr dette at statens forkjöpsrett er total og uten hensyn
til skoggrunnens störrelse. For
myrstrekninger er det helt nytt med
offentlig forkjöpsrett overhodet.
Der var tidligere omsetuingen av
myrstrekninger på mindre enn 35
hektar konsesjonsfritt og for myrer over 35 hektar kunne erverv
skje konsesjonsfritt av staten,
norske kommuner og norske statsborgere. Andre personer og korporasjoner enn de nevnte, samt stiftelser og selskaper med begrenset
ansvar kunne meddeles konsesjon
når ikke almene hensyn talte imot
det.
Når det gjelder fjellstrekninger
under 100 hektar, kunne de erverves av enhver uten konsesjon. Fjellstrekninger over 100 hektar kunne
ikke med full rettsvirkning erver- 520
ves av andre enn staten og vedkomroende herredskommune samt innenbygdsboende norske statsborgere efter nrermere bestemmelser.
Alle andre mätte ha konsesjon på
kjöp av fjellstrekninger, herunder
fjellvann, elver og bekker.
Loven av juni 1962 betyr her en
radikal forandring og er i prinsippet for fjellstrekningers vedkomroende en fullstendig underläggelse av statens forgodtbefinnende
når det gjelder sosialisering av
denne art eiendom.
Disse bestemmelser i skog- og
jordlovene orofatter i praksis all
grunn på landet av noen verdi.
Skulle likevel noe falle utenfor lovenes rekkevidde, blir det ikke dermed konsesjonsfritt. I så fall gjelder nemlig de almindelige regler om
ervervelse av fast eiendom i kapitel
3 i den almindelige konsesjonslov
av 1917.
Regiene for erverv av vannfall er
alt for kompliserte til at man kan
behandie dem i en kort artikkel.
Hovedsaken er dog at kjöp og salg
av alle vannfall av noen betydning
er underlagt konsesjonsplikt, og at
kommunen og derefter staten har
forkjöpsrett. Dertil kommer den
sreregne bestemmelse om hjernfallsrett til staten efter 60 år, som orofatter både eiendomsretten til selve
vannfallet og de kraftverk og andre
installasjoner som utnytter vannfallet, slik at staten eller kommunene efterhvert blir eiere av alle
vannfall og kraftverk her i landet.
Som om dette ikke var nok, har
Regjeringen i trontalen hösten 1962
bebudet et nytt lovforslag, ifölge
hvilket eiendomsretten til alle nye
kraftverk bör forbeholdes det offentlige. Hvis dette lovforslag blir
vedtatt, vii alle innviklede konsesjonsregler som gjelder privates
eiendomsrett eller overtagelse av
eiendomsrett til vannfall bli overflödige, idet staten eller kommunene får monopol på å bygge ut og
eie kraftverk herefter.
Begrunnelsen for dette forslag er
tatt inn i Stortingsmelding nr 6 for
1962f63 under titelen »Om utbygging av vannkraft og kraftkrevende industri». Det heter her på
side 66:
»Det er tidligere nevnt att de
norske myndigheter så langt det er
praktisk mulig vii söke ä fä utenlandsk kapital til ä delta i finansieringen av vår kraftutbygging. På
den annen side mener departementet at vannkraftsutnyttelse er av så
fundamental betydning for utviklingen av norsk industri at eiendomsretten til de nye kraftverk bör
forbeboides det offentlige. Efter de
henvendelser en har mottat fra de
utenlandske interessenter om prosjekter for industriell utnyttelse
av norsk vannkraft, antas ikke
dette standpunkt ä stöte an mot de
utenlandske interesser. Ved praktisk talt alle henvendelser som Industridepartementet har mottatt i
den senere tid, synes tvert om
stillingen ä vrere den at de utenlandske interessenter fortrinnsvis
önsker å konsentrere seg om den
industrielle utnyttelse av vannkraften. Det samme önsket har forså-
vidt også norske industribedrifter i
det alt vesentlige gitt uttrykk for.
Industriens interesse synes med
andre ord å vrere å inngå kontrakt
om kraftleie istedenfor å engasjere
seg for sterkt ökonomisk ved å
bygge ut vannkraft i egen regi.
Hvis det derfor skal vrere mulig
å realisere den målsetting for utbygging av de kraftkrevende industrier som er stilt, synes det nödvendig at det offentlige påtar seg
den oppgave å skaffe tilveie de tilstrekkelige kraftmengder til den
videre ekspansjon. I de fleste tilfelle kan det vrere hensiktsmessig
at staten forestår utbyggingen. Hensynet til en utenlandsk lånefinansiering av kraftutbyggingen kan
tilsi at det offentlige står som eier
av de nye kraftverk og ansvarlig
for nye utenlandske lån, og at industrien herefter står som kraftkjöper.~
I sin videre utvikling av tanken
kommer Regjeringen inn på spörsmålet om konsesjonsplikt for kraftutleie. Det ser derfor ut til at heller
ikke den statsinnflytelse over kraftutbyggingen som nu hersker eller
som foreslås etablert i fremtiden
er tilstrekkelig. Regjeringen vii også
gripe in overfor de eksisterende pri- . vate kraftverk i den tid de måtte
ha igjen av konsesjonsperioden og
regulere deres utleiepolitikk.
Bergverk
For erverv av lettere metaller er
521
der for tiden ingen generelle konsesjonsbestemmelser. Grunneieren
eier slike forekomster, og kan overdra dem fritt til andre norske borgere og selskaper. Er erververen
utlending eller utenlandsk selskap,
er det konsesjonsplikt efter sekkebestemmelsen i den almindelige
konsesjonslov.
Ved de tyngre metaller og malmer er hovedreglen at norske borgere i betydelig grad er stillet gunstigere enn utiendinger når det gjelder erverv av bergrettigheter. Bortsett fra staten og norske kommuner må imidlertid alle ha tillatelse
til å sette igang regelmessig bergverksdrift på mutbare metaller og
malmer. Konsesjonslovkomiteen
av 7 desember 1956 har nylig i sin
innstilling foreslått at konsesjonsplikten for å erverve eiendomsrett
eller bruksrett til anvisninger eller
gruber som er anmeldt eller mutet
av andre i henhold til bergverkslovgivningen skal underkastes full
konsesjonsplikt, slik at for fremtiden kun staten, norske kommuner eller fylkeskommuner er berettiget til konsesjonsfri overtagelse
av denslags eiendommer. Hvis dette
blir vedtatt, vii altså for fremtiden
også denne eiendomssfrere bli helt
inndratt under offentlige myndigheter. Noen forkjöpsrett for det offentlige er dog ikke foreslått insituert på dette område. Komiteen
mener at den gamle rett for norske
borgere til å okkupere naturherHgheter av denne karakter bör opprettholdes.