John G. Bernander; Tid for forandring

JOHN G. BERNANDER:
Tid for forandring!
”Et positivt og helhetlig opprer
mot det kollektive, ansvarspulveriserande samfunn”, är John
Bernanders kommentar till programförslaget.
Det kan tjäna som en väckarklocka för dem som bekänner
sig till tron på den kollektiva
tryggheten.
Vice ordföranden i H0yre, John
Bernander, har varit ordförande
i partiets programkommitte.
U
nder dette motto gikk Bill Clinton til valg i USA – og vant. Det
beste for Sverige er Moderaternas arbeidstittel på deres prograrnforslag.
Jeg betviler ikke oppriktigheten i valgspråket, men om de beskrevne mål skal
nås, må forandringens vinder også feie
inn over Folkhemmet estenfor oss. Forslaget demonstrerer etter min mening
klart hvorfor forandring også vii vrere til
det bestefor Sverige. Visjonen for Sverige
mot 2000-tallet er intet mindre enn virkeliggjerelsen av det liberale samfunn, men
tuftet på den konservative erfaringskjede
meJlom generasjonene – den samlede
kunnskap om betydningen av tradisjon,
farnilie, tilherighet og ansvar.
For meg fremstår programforslaget
som et positivt og helhettig oppmr mot
det kollektive, ansvarspulveriserende
samfunn, som i vår tid avtegner seg som
resultatet av ti år med sosialdemokratiets
maktutevelse. I programforslagets egne
ord beskrives dette som ”foreställningen
at välferd, trygghet og lycka bäst säkras
genom den politisk maktens försorg”. Ja,
trygghet er viktig for velgeme nå. Derfor
er det politisk dristig å fremrne et programforslag som representerer krav om
omstilling, markedsorientering, egenansvar og uavhengighet. Dristig, hvis velgerne fortsatt brerer på forventningene om at
politikken kan lese deres hverdagsproblemer.
Dristig, fordi mange arbeidsledige er
satt i et avhengighetsforhold til staten for
sitt livsopphold og til en monapolisert
arbeidsformidling. Dristig, fordi folkepensjonistene er i ferd med å miste tiltroen til de offentlige systerner som skulle
sikre deres alderdom. Dristig, fordi usikkerheten overfor fremtiden. Ja, fremtids- 94
frykt er i ferd med å knuse mange unge
menneskers tiltakslyst og innsatsvilje.
Dristig- men viktig-, fordi tryggheten aldri kan bli en kollektiv f0lelse.
Trygghet er noe den enkelte, familien og
den lille verden bare kan oppleve når vi
har kontroll over vår egen hverdag. Trygghet oppnår vi bare når vi som frie og uavhengige individer kan m0te morgendagen
med tro på egne muligheter og fremtiden.
Slik sett tjener programforslaget som en
vek.ker for dem som enda bekjenner seg
til troen på den kollektive trygghet.
Gjennom programmet skapes bilder av
en virketighet hvor:
– Arbeidsmarkeder stivner utfra sterke
statlige reguleringer, organisasjonsmakt og omstillingsvegring,
– Andsmakt som forstummes i avhengighet av den allestedsnrervrerende stat,
og iallfall finansielle stavnsbånd mellom åndsmakt og statsbudsjett
– Familieliv som innrettes etter samfunnets stringente regler for institusjonsbaserte omsorgstilbud, og finansieringsl0sninger som tvinger oss til å
stille opp i k0en for tildeling av de
offentlige goder.
Dette knippe av bilder fra programmets
virkelighetsbeskrivelse skal m0tes med et
krav om en annen politikk. Arbeidsmarkedene skal dereguleres, slik at vridningseffekten og utestengningsmekanismene
reduseres. Andsmakten skal styrkes gjennom frihet og uavhengighet for kirke og
akademi, og foreldre skal selv få besternme anvendelsen av offentlige st0ttemidler
til bameomsorg. Ja, slik fremstår det politiske alternativ til det politiske uf0re vi i
Skandinavia har f0rt oss selv inn i gjennom en0yet opptatthet av likhetsideene.
Likhetskrav på tross av naturens orden og
menneskets mangfold. På disse områder
fremstår programforslaget med ideologisk kraft og overbevisningens troverdighet
Det verkt0y som anvises for å nå de
oppsatte mål fremstår ikke som like
skarpt. Rett nok – det er ingen mangel på
detaljerte krav om skatte- og avgiftslettelser. Jeg er enig i at detteer et n0dvendig
verkt0y for å fremme utviklingen av det
ansvarlige og uavhengige mennesket. Det
forstod allerede USAs f0rste sentralbanksjef, Alexander Hamilton, da han uttrykte, ”tar du utkommet fra mennesket,
tar du friheten fra ham med det samme”.
Troverdigheten i forhold til programforslaget svekkes irnidlertid i m0te med en
0konornisk virkelighet, hvor underskuddene synes åsvekke ik.ke bare dagens politiske handlefrihet, men også de komroende generasjoners mulighet til å dekke
sine behov. Dramatiske skattelettelser i
kommende valgperiode vii neppe dempe
underskuddsutviklingen, uten gjennom så
brå og sterke kutt i utgiftene at selve stabiliteten i samfunnet settes i fare.
I forhold til en konservativ grunnholdning til stabilitet og forutberegnelighet
stilles behovet for forandringer på pmve.
Målet er klart, men ideelt sett burde
kanskje en mer gradualistisk tilpasning
vrere å foretrekke. Slik kan selvsagt den
0konorniske virketighet ha blitt, at dette
alternativ fremstår som umulig. I så fall
burde de n0dvendige kutt de offentlige
utgifter ha vrert klarere angitt i forhold til
de ororåder hvor kuttene må komme,
også det ville gitt en viss grad av forutberegnetighet for de mange som er avhengige av dagens mangfoldige overf0ringsordninger.
Forandringens vinder preger programforslaget også i anvisningen av Sveriges
plass i det internasjonale samfunn. Ja, så
enkelt kan det sies som i programforslagets formulering: ”Sverige tilhör den vesterlandske kulturkrets och den tradition
och historia som ligger til grund för dagens fria Europa.” Der hvor vi herer
hjemme, må vi ta ansvar, gjere oss gjeldende, seke innflytelse og delta i forvalt- 95
ningen og foredlingen av den tradisjon og
historie som er vår felles arv. Den historiske forpliktelse vii broderfolkene i Norden nå i fellesskap stilles overfor.
Moderatema gjer det i sitt programforslag utvetydig klart: De er rede til å ta
det ansvar denne arv pålegger oss. Måtte
broderfolket og velgeme her hjemme gi
oss anledning til det.