Framgång i det tysta – Norge under samarbetsregeringen
1967
Artiklarna från Svensk Tidskrifts årsböcker är inskannade och sedan hjälpligt överförda till text. Denna sida ska mest ses som en bas för sökfunktionen. Läsbarheten blir bäst om man väljer PDF-versionen.
Acrobat Reader för att läsa PDF kan hämtas här.
Öppna PDF
Öppna text
438
FRAMGÅNG I DET TYSTA
-NORGE UNDER SAMARBETsREGERINGEN
Kommunalvalet i Norge gav
inte prov på några förskjutningar i jämförelse med stortingsvalet 1965. Va/deltagandet var avsevärt lägre, 7ft- Oj0
i jämförelse med 85 Ofo 1965.
Förtroendet för samarbetsregeringen tycks dock vara obrutet, och regeringen förbättrar
ytterligare sin ställning genom
att lägga fram ett budgetförslag, som inte bara innebär
skattelättnader utan även en
ökad satsning på främst forskning och undervisning. sekreterare Kjell Hanssen i H0yres
stortingsgrupp analyserar i
denna artikel dagens politiska
ka situation i Norge.
Man skal vrere forsiktig med å dra
sikre rikspolitiske sluttsatser av
Arbeiderpartiet
Sosialistisk Folkeparti
Kommunistene
Hoyre
Venstre
Senterpartiet
Kristelig Folkeparti
Av sekreterare KJELL HANSSEN
kommunevalg i Norge. Altformange
lokale faktorer kommer forstyrrende inn i bildet. Men så langt tallene rekker, er årets kommunevalg
en bekreftelse på stortingsvalget
1965. De borgerlige partier har et
flertall på 10 mandater i stortinget
nu. De ville fått en majoritet av
omtrent samme storrelse ut fra
valgtallene 1967.
Dette er forste konklusjon. Arbeiderpartiet forsokte å gjore årets
kommunevalg tii en rikspolitisk
monstring mot den nye regjering,
og opplegget slo feil.
Annen konklusjon av valget er
at ingen partier fikk frem sine velgere på samma måte som ved stortingsvalget. Folgende oversikt over
utviklingen av partienes stemmetall fra 1965 tii 1967 forteller ikke
så lite:
minus 67 000 stemmer
minus 40 000 stemmer
minus 6 000 stemmer
minus 75 000 slemmer
minus 32 000 stemmer
minus 28 000 slemmer
minus 35 000 stemmer
Bildet blir en god del lysere på
borgerlig side om man tar hensyn
til stemmer avgitt på felleslister,
og videre tar i betraktning at ett
flertall av stemmene på ”upolitiske lister” nog h0rer til borgerlige
partier. På sin side har Arbeiderpartiet noe å hendte blandt ”arbeidere, fiskere, småbrukere”. Men
disse forhold endrer ikke hovedinntrykket: at intet parti har maktet
å mobilisere stemmereservene. En
viss avmatning var ventet efter de
hektiske og dramatiske valgkamper i 1963 og 1965, og en utbredt
apati var merkbar dennegang. Det
var dog ikke mange som hadde ventet at valgdeltagelsen skulle falle
helt fra 85 til 74 prosent.
Den tredje konklusjonen blir at
selvom alle partier var dårlige til
å få sine reserver frem, var H0yre
dårligst. Her taler vi om årets valg
sammenUgnet med siste stortingsvalg. I forhold til kommunevalget
i 1963 var Arbeiderpartiet den desiderte taper, med en reell tillbakegang på over to prosent i andel av
sternmene: partiets f0rste tillbakeslag ved et kommunevalg på mer
enn 20 år. Men i et valg som ikke
har rokket- og ikke ville ha rokket – den politiske balanse, er det
H0yres lille tillbakeslag som srerlig har fanget interessen. Forskjellen fra forrige valg er i og for seg
uhyre liten: 19,2 mot 19,8 prosent
av stemmene. Når denne bagatellmessige forskyvningen allikevel har
skapt debatt, er, det av to grunner:
For det f0rste fordi en generell
439
fremgangslinje nu brytes efter å
ha vedvart i tyve år. For det annet fordi resultatet kom fullstendig overraskende. Alle hadde spådd
H0yres fremgang – partiets egne
tillitsmenn, og partiets motstandere. Man mente H0yre hadde f0rt
en god valgkamp og at kretser som
tidligere hadde artikulert misn0ye
med ternpoet i Regjeringens reformprogram nu var kommet i bedre
hum0r.
Hj!jyres position
Nå uteble fremgangen – og det i
et valg da regjeringskoalisjonen
som helhet hevdet seg ganske bra.
Forundringen har vrert såpass stor
på H0yre vegne fordi hele regjeringssamarbeidet jo er H0yres ektef0dte barn. I mange og Iange år i
opposisjon arbeidet partiet tålmodig for å bringe de fire partier sammen, slik at de i felleskap kunne
stå frem som et reelt alternativ til
Arbeiderpartiet. Omsider lyktes
H0yres anstrengelser. Men velgerne har altså ikke honorert strevet.
Noe av forklaringen kan vrere
denne: H0yre er og har i mange år
vrert dobbelt så stort som noe annet borgerlig parti. Dets st0rrelse,
dets politikk i markert kontrast til
Arbeiderpartiets, samt H0yres erklrerte vilje å ta regjeringsansvar
gjorde at partiet 0vet tiltrekning på
ganske store grupper av velgere
som tradisjonelt h0rte hjemme i
andre borgerlige partier – Venstre, Senterpartiet eller Kristetig Folkeparti. Når disse partier omsider
440
gikk med i et samarbeide, ble de
pr. definisjon regjeringsdyktige.
Hoyre tapte her det spesieille fortrinn partiet hadde hatt fremfor
de 0vrige. Ennu – ved det f0rste
valg efter regjeringsskiftet – kunne nu også partier som Venstre,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti nyde godt av en nyhetens inieresse som de hadde savnet i opposisjon. Dengang opptrådie de hver
for seg og var alle for små til å
v&re riktig troverdige.
Så langt denne tolkningen rekker, måtte altså H0yre v~re forberedt på -i åpningsfasen av samarbeidet – å ”levere tilbake” endel av den stemme = okning partiet hadde fått i de år da det forhoidsvis ensomt f0rte sin kamp
mot Arbeiderpartiets politikk.
Hvordan vii så valget påvirke
H0yres videre arbeide? Ett er sikkert: det vii ikke forskyve partiets
politiske tyngdepunkt i noen retning, hverken til hoyre eller til
venstre. Det var samme program
som partiet fikk fremgang på i 1965
som enkelte kritikere nu gir skylden for tilbakeslaget. Arbeidet vii
heller bli lagt på en presisering og
klargj0ring av partiets standpunkter – ikke en forskyvning av selve
standpunktene.
Regeringens budgetförslag
Statsbudsjettet for 1968 er fremlagt. Det er ikke s~rlig oppsiktsvekkende, men ansvarlig, nokternt,
kanskje Iitt kjedelig. Det er lagt
opp med sikte på en sterk aktivitet og tildels forsert innsats på en
rekke sentrale områder. Men det
vokser totalt ikke like sterkt som
1967-budsjettet: 8 Ofo mot 10 Ofo. Og
det vii ikke presse like sterkt på
prisene.
Regjeringen har gått forsiktignoe for forsiktig – til verks i skattepolitikken. Men i Iopet av tre
budsjetter er det blitt ganske mange
justeringer av skattesatsene. Og de
begynner å gi resultater. lungangen
av inntekts- og formuesskatt tii staten ventes i 1968 bare å 0ke med
noe over 5 prosent. Dette er klart
mindre enn stigningstakten for det
samlede budsjett og mindre enn den
nominelle vekst i nasjonalproduktet. I tillegg til en lettelse i pragresjonen med 125 miil. kroner får
man også virkningene av de skattereformer som ble gjort i juni.
Disse omfattet bl. a. en okning i
minstefradraget for lonnsmottagere, utvidet adgang til skattefri kontraktsparing, lettelse i ektefellebeskatningen, bedre avskrivningsregler og 0kte muligheter for fondsavsetninger i bedriftene. De samlede
virkninger av disse skattereformer
vii på årsbasis belope seg tii ca. 300
mill. kroner.
Det er grunn til å tro at skatter
og avgifter til staten neste år vii
kreve en noe lavere andel av nasjonalproduktet enn i innev~rende år.
Også i 1968 må nordmenu betale
dyrt for resultatene av en tidligere
feilslått industripolitikk. Til statsbedriftene J ernverket og Koksverket må det ydes tilskudd over statsbudsjettet med i alt 47,5 mill. kroner. Det er nesten like meget som
f. eks. bevilgningene til landets lrererskoler.
ökad forskning
Ser man bort fra de områder der
Regjeringens handiefrihet er bundet av tidligere disposisjoner, viser
også det nye budsjettforslag en bevisst forsterkning av innsatsen på
statens sentrate arbeidsområder:
Undervisning og forskning, veiutbyggning og sosiale formåL Markante trekk i budsjettet er den sterke utbyggning av universiteter og
hoyskoler, med et omfattende byggeprogram og med opprettelse av
over 400 nye stillinger. Bevilgningene til voksenopplreringen oker med
omkring en fjerdepart.
OM skolreformer
441
Budsjettel må sies å ta et kraftig
loft for de funksjonshemmede. Det
kommer ikke minst til uttrykk
gjennom den sterke okning av bevilgningen til spesialskolene.
Veibevilgningene viser fortsatt
meget kraftig stigning, både absoluttog i forhold til budsjettels gjennomsnittlige vekst. Her er det de
siste årene også gjort godt arbeide
med å få en mer effektiv utnyttelse av midlene, ikke minst gjennom
en mer konsentrert anleggsdrift. Nu
som for tynges imidlertid samferdselsbudsjettet av de svrere underskudd på jernbanen, mer enn 200
millioner pr. år. Forslag om en sanering av jernbanedriften er på
trappene, og vii utlose hård politisk strid.
Undervisningsproblemen höra till de spörsmål som aldrig förlora
sin aktualitet hur länge de än diskuteras. Motsatserna mellan humanistiskt och naturvetenskapligt bildningsideal, mellan specialiseringens och allmänbildningens krav, mellan den fysiska, den intellektuella och den moraliska utbildningens anspråk på ungdomens
tid och intresse, äro lika skarpa och uppenbara i dag som de voro
på Tegners och Agardhs, på Lings och Geijers tid, och det är föga
sannolikt att man om hundra år skall ha hunnit närmare någon allmängiltig och bestående lösning. Såvida icke den tekniska utvecklingen skulle visa någon tendens till stagnation, finns det ej heller
skäl att förmoda att omdaningen i statens eller samhällets organisation i och för sig behöver medföra någon annan förändring i problemställningen, än den som kan betingas av de makthavandes mer
eller mindre objektivt grundade uppfattningar om vad man behö-
ver och icke behöver lära sig.
Svensk Tidskrift 1937
FRAMGÅNG I DET TYSTA
-NORGE UNDER SAMARBETsREGERINGEN
Kommunalvalet i Norge gav
inte prov på några förskjutningar i jämförelse med stortingsvalet 1965. Va/deltagandet var avsevärt lägre, 7ft- Oj0
i jämförelse med 85 Ofo 1965.
Förtroendet för samarbetsregeringen tycks dock vara obrutet, och regeringen förbättrar
ytterligare sin ställning genom
att lägga fram ett budgetförslag, som inte bara innebär
skattelättnader utan även en
ökad satsning på främst forskning och undervisning. sekreterare Kjell Hanssen i H0yres
stortingsgrupp analyserar i
denna artikel dagens politiska
ka situation i Norge.
Man skal vrere forsiktig med å dra
sikre rikspolitiske sluttsatser av
Arbeiderpartiet
Sosialistisk Folkeparti
Kommunistene
Hoyre
Venstre
Senterpartiet
Kristelig Folkeparti
Av sekreterare KJELL HANSSEN
kommunevalg i Norge. Altformange
lokale faktorer kommer forstyrrende inn i bildet. Men så langt tallene rekker, er årets kommunevalg
en bekreftelse på stortingsvalget
1965. De borgerlige partier har et
flertall på 10 mandater i stortinget
nu. De ville fått en majoritet av
omtrent samme storrelse ut fra
valgtallene 1967.
Dette er forste konklusjon. Arbeiderpartiet forsokte å gjore årets
kommunevalg tii en rikspolitisk
monstring mot den nye regjering,
og opplegget slo feil.
Annen konklusjon av valget er
at ingen partier fikk frem sine velgere på samma måte som ved stortingsvalget. Folgende oversikt over
utviklingen av partienes stemmetall fra 1965 tii 1967 forteller ikke
så lite:
minus 67 000 stemmer
minus 40 000 stemmer
minus 6 000 stemmer
minus 75 000 slemmer
minus 32 000 stemmer
minus 28 000 slemmer
minus 35 000 stemmer
Bildet blir en god del lysere på
borgerlig side om man tar hensyn
til stemmer avgitt på felleslister,
og videre tar i betraktning at ett
flertall av stemmene på ”upolitiske lister” nog h0rer til borgerlige
partier. På sin side har Arbeiderpartiet noe å hendte blandt ”arbeidere, fiskere, småbrukere”. Men
disse forhold endrer ikke hovedinntrykket: at intet parti har maktet
å mobilisere stemmereservene. En
viss avmatning var ventet efter de
hektiske og dramatiske valgkamper i 1963 og 1965, og en utbredt
apati var merkbar dennegang. Det
var dog ikke mange som hadde ventet at valgdeltagelsen skulle falle
helt fra 85 til 74 prosent.
Den tredje konklusjonen blir at
selvom alle partier var dårlige til
å få sine reserver frem, var H0yre
dårligst. Her taler vi om årets valg
sammenUgnet med siste stortingsvalg. I forhold til kommunevalget
i 1963 var Arbeiderpartiet den desiderte taper, med en reell tillbakegang på over to prosent i andel av
sternmene: partiets f0rste tillbakeslag ved et kommunevalg på mer
enn 20 år. Men i et valg som ikke
har rokket- og ikke ville ha rokket – den politiske balanse, er det
H0yres lille tillbakeslag som srerlig har fanget interessen. Forskjellen fra forrige valg er i og for seg
uhyre liten: 19,2 mot 19,8 prosent
av stemmene. Når denne bagatellmessige forskyvningen allikevel har
skapt debatt, er, det av to grunner:
For det f0rste fordi en generell
439
fremgangslinje nu brytes efter å
ha vedvart i tyve år. For det annet fordi resultatet kom fullstendig overraskende. Alle hadde spådd
H0yres fremgang – partiets egne
tillitsmenn, og partiets motstandere. Man mente H0yre hadde f0rt
en god valgkamp og at kretser som
tidligere hadde artikulert misn0ye
med ternpoet i Regjeringens reformprogram nu var kommet i bedre
hum0r.
Hj!jyres position
Nå uteble fremgangen – og det i
et valg da regjeringskoalisjonen
som helhet hevdet seg ganske bra.
Forundringen har vrert såpass stor
på H0yre vegne fordi hele regjeringssamarbeidet jo er H0yres ektef0dte barn. I mange og Iange år i
opposisjon arbeidet partiet tålmodig for å bringe de fire partier sammen, slik at de i felleskap kunne
stå frem som et reelt alternativ til
Arbeiderpartiet. Omsider lyktes
H0yres anstrengelser. Men velgerne har altså ikke honorert strevet.
Noe av forklaringen kan vrere
denne: H0yre er og har i mange år
vrert dobbelt så stort som noe annet borgerlig parti. Dets st0rrelse,
dets politikk i markert kontrast til
Arbeiderpartiets, samt H0yres erklrerte vilje å ta regjeringsansvar
gjorde at partiet 0vet tiltrekning på
ganske store grupper av velgere
som tradisjonelt h0rte hjemme i
andre borgerlige partier – Venstre, Senterpartiet eller Kristetig Folkeparti. Når disse partier omsider
440
gikk med i et samarbeide, ble de
pr. definisjon regjeringsdyktige.
Hoyre tapte her det spesieille fortrinn partiet hadde hatt fremfor
de 0vrige. Ennu – ved det f0rste
valg efter regjeringsskiftet – kunne nu også partier som Venstre,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti nyde godt av en nyhetens inieresse som de hadde savnet i opposisjon. Dengang opptrådie de hver
for seg og var alle for små til å
v&re riktig troverdige.
Så langt denne tolkningen rekker, måtte altså H0yre v~re forberedt på -i åpningsfasen av samarbeidet – å ”levere tilbake” endel av den stemme = okning partiet hadde fått i de år da det forhoidsvis ensomt f0rte sin kamp
mot Arbeiderpartiets politikk.
Hvordan vii så valget påvirke
H0yres videre arbeide? Ett er sikkert: det vii ikke forskyve partiets
politiske tyngdepunkt i noen retning, hverken til hoyre eller til
venstre. Det var samme program
som partiet fikk fremgang på i 1965
som enkelte kritikere nu gir skylden for tilbakeslaget. Arbeidet vii
heller bli lagt på en presisering og
klargj0ring av partiets standpunkter – ikke en forskyvning av selve
standpunktene.
Regeringens budgetförslag
Statsbudsjettet for 1968 er fremlagt. Det er ikke s~rlig oppsiktsvekkende, men ansvarlig, nokternt,
kanskje Iitt kjedelig. Det er lagt
opp med sikte på en sterk aktivitet og tildels forsert innsats på en
rekke sentrale områder. Men det
vokser totalt ikke like sterkt som
1967-budsjettet: 8 Ofo mot 10 Ofo. Og
det vii ikke presse like sterkt på
prisene.
Regjeringen har gått forsiktignoe for forsiktig – til verks i skattepolitikken. Men i Iopet av tre
budsjetter er det blitt ganske mange
justeringer av skattesatsene. Og de
begynner å gi resultater. lungangen
av inntekts- og formuesskatt tii staten ventes i 1968 bare å 0ke med
noe over 5 prosent. Dette er klart
mindre enn stigningstakten for det
samlede budsjett og mindre enn den
nominelle vekst i nasjonalproduktet. I tillegg til en lettelse i pragresjonen med 125 miil. kroner får
man også virkningene av de skattereformer som ble gjort i juni.
Disse omfattet bl. a. en okning i
minstefradraget for lonnsmottagere, utvidet adgang til skattefri kontraktsparing, lettelse i ektefellebeskatningen, bedre avskrivningsregler og 0kte muligheter for fondsavsetninger i bedriftene. De samlede
virkninger av disse skattereformer
vii på årsbasis belope seg tii ca. 300
mill. kroner.
Det er grunn til å tro at skatter
og avgifter til staten neste år vii
kreve en noe lavere andel av nasjonalproduktet enn i innev~rende år.
Også i 1968 må nordmenu betale
dyrt for resultatene av en tidligere
feilslått industripolitikk. Til statsbedriftene J ernverket og Koksverket må det ydes tilskudd over statsbudsjettet med i alt 47,5 mill. kroner. Det er nesten like meget som
f. eks. bevilgningene til landets lrererskoler.
ökad forskning
Ser man bort fra de områder der
Regjeringens handiefrihet er bundet av tidligere disposisjoner, viser
også det nye budsjettforslag en bevisst forsterkning av innsatsen på
statens sentrate arbeidsområder:
Undervisning og forskning, veiutbyggning og sosiale formåL Markante trekk i budsjettet er den sterke utbyggning av universiteter og
hoyskoler, med et omfattende byggeprogram og med opprettelse av
over 400 nye stillinger. Bevilgningene til voksenopplreringen oker med
omkring en fjerdepart.
OM skolreformer
441
Budsjettel må sies å ta et kraftig
loft for de funksjonshemmede. Det
kommer ikke minst til uttrykk
gjennom den sterke okning av bevilgningen til spesialskolene.
Veibevilgningene viser fortsatt
meget kraftig stigning, både absoluttog i forhold til budsjettels gjennomsnittlige vekst. Her er det de
siste årene også gjort godt arbeide
med å få en mer effektiv utnyttelse av midlene, ikke minst gjennom
en mer konsentrert anleggsdrift. Nu
som for tynges imidlertid samferdselsbudsjettet av de svrere underskudd på jernbanen, mer enn 200
millioner pr. år. Forslag om en sanering av jernbanedriften er på
trappene, og vii utlose hård politisk strid.
Undervisningsproblemen höra till de spörsmål som aldrig förlora
sin aktualitet hur länge de än diskuteras. Motsatserna mellan humanistiskt och naturvetenskapligt bildningsideal, mellan specialiseringens och allmänbildningens krav, mellan den fysiska, den intellektuella och den moraliska utbildningens anspråk på ungdomens
tid och intresse, äro lika skarpa och uppenbara i dag som de voro
på Tegners och Agardhs, på Lings och Geijers tid, och det är föga
sannolikt att man om hundra år skall ha hunnit närmare någon allmängiltig och bestående lösning. Såvida icke den tekniska utvecklingen skulle visa någon tendens till stagnation, finns det ej heller
skäl att förmoda att omdaningen i statens eller samhällets organisation i och för sig behöver medföra någon annan förändring i problemställningen, än den som kan betingas av de makthavandes mer
eller mindre objektivt grundade uppfattningar om vad man behö-
ver och icke behöver lära sig.
Svensk Tidskrift 1937