Print Friendly

Forskning

Av Redaktionen | 31 december 1960


1960


Artiklarna från Svensk Tidskrifts årsböcker är inskannade och sedan hjälpligt överförda till text. Denna sida ska mest ses som en bas för sökfunktionen. Läsbarheten blir bäst om man väljer PDF-versionen.

Acrobat Reader för att läsa PDF kan hämtas här.

FORSKNING
UNIONSHISTORISK NYORIENTERING
ENHVER FREMSTILLING av hovedlinjene i nyere norsk historieskrivning vii måtte legge vekt på det
sterke nasjonal-patriotiske moment. Det samme er tiifelle for de
fleste europeiske staters vedkomroende i det nittende århundre,
men neppe noe sted er tendensen
så sterk som i Norge. Saken var at
den nasjonale politikk og de hjemlige kulturbevegelser trengte historien som inspirasjon og idemessig stjijtte. Det er derfor neppe til
å undres over at akkurat Ernst
Sars, den polemisk antiunionelle
historiker, ble en sentrumskikkelse
i vårt åndsmiljjij. Helt inntil våre
dager har hans tankegang vrert
med på å influere norsk historieforskning, men samtidig blir det
nu flere og flere som tar avstand
fra hans logisk sammenfjijyde syn
på vår nasjonale utvikling.
Srerlig når det gjelder det nittende århundre var Sars ensidig
og enkelte ganger direkte urettferdig mot personer og grupper som
passet dårlig inn i hans system. Så-
ledes ble Carl Johan og hans
norske politikk fremstilt på en
måte som for enkeltheters vedkomroende kanskje kunne vrere faktisk
Av GUNNAR CHRISTIE WASBERG
riktig, men som i vurderingen
manglet den romslige bredde man
bjijr kunne kreve av en allsidig historiker. I de aller seneste år har vi
imidlertid fått et verdifullt korrektiv, srerlig i de utkomne bind av
Sverre Steens »Det frie Norge», og
dessuten flere monografier fra
svensk og norsk hold.
Blandt disse representerer Magnus Mardals avhandling, »Norge,
Sverige og den engelske trelastton
1817-1850» et betydelig bidrag.
Emnet kan tilsynelatende virke lite
interessant for andre enn fagspesialister, og leseren må vrere oppmerksom om han bak den njijkterne fremstilling vil oppdage den
store sammenheng. Det kan tydeHg merkes at forfatteren av all
makt vii reservere seg mot å bli
tatt til inntekt for lettvint teoridannelse om et historisk forhold
som ennu langtfra er helt avdempet.
Dette forhindrer likevel ikke at
Mardal er både dristig og bestemt
når han har forsvarlig dekning i
sine kiidemessige undersjijkelser.
Og hans intensjon med boken er
klar nok. Han vii sjijke å vise hvorledes det svenske diplomati ivaretok norske interesser under de viktige trelastforhandlinger med England, hvis resultat betydde vrere eller ikke vrere for en videreutviklet
norsk nreringsstruktur. Men ut fra
dette vesentlige, men dog likevel
nokså begrensede emnevalg, er det
tydelig at forfatteren sikter langt
videre utover. Han vii nemlig undersfSke berettigelsen av de anklager som mellom 1817 og 1850 ble
rettet mot svensk diplomati for
manglende hensyntagen til norske
interesser, en kritikk som da den
ble tatt opp igjen i 1890-årene, bidrog til å sprenge den svensknorske union.
Forsävidt åpner Magnus Mardals bok interessante perspektiver.
Den kan sies å vrere et ledd i en
historisk og folkepsykologisk avreagering i forbindelse med et lite
lykkelig unionsforhold. Den saklige behandling av denne tiden som
ennu er levende i manges bevissthet, har derfor sin betydelige inieresse langt utover fagfolkenes
krets.
Av den grunn må man kunne
hevde at avhandlingen i sin uangripelig saklige form samtidig representerer et opplegg til en prinsipiell diskusjon om de almene
synspunkter på visse deler av
unionshistorien. Dengang som nu,
var den skandinaviske halvp et
brytningsfelt for stormaktenes politiske og strategiske interesser.
Det er nettopp her Magnus Mardal så tydelig har vist hvorledes
nrerings-pkonomiske synspunkter,
14- 603443 Svensic Tidskrift H. 3 1960
183
unionspolitiske kontroverser og
europeisk storpolitikk er flettet
sammen i et hfSyst innviklet, men
avgjprende spill med konsekvenser
av alle grader, helt fra virkningene
på den jevne manus levestandard
opp til Sverige-Norges plasering
innen stormaktsgrupperingene. Boken er et uttrykk for en stadig mer
utpreget tendens i nordisk historieskrivning tii å trekke inn de almeneuropeiske faktorers betydning.
Spesielt når det gjelder opinionsdauneisen i Norge må det ha vrert
en uhyre vanskelig oppgave å gjpre
seg opp en mening på grunnlag av
et magert og spredt kiidemateriale.
Således har Mardal ved å gå igjennom J. H. Vogfs veldige brevsamling i Riksarkivet, bare funnet et
eneste brukbart sitat. Det rikeste
stoffet har han hentet fra svenske
og engelske arkiver, og det er i
disse undersfSkelsene at hans arbeide har sin stprste verdi.
Det vii her bli for vidlpftig å
komme med begrunnede innvendinger mot enkelte sider av fremstillingen. Men det vii vrere svrert
vanskelig å rokke de viktigsie sintuinger forfatteren kommer frem
til. For det fprste må det nu synes
temmelig klart at svenske diplomater var ytterst lydhpre overfor
norske krav i handelsforhandlingene. Med en imponerende sakkyndighet om tolltariffer og
plankedimensjoner viser Mardal
at vanskelighetene mer skyldtes
indrepolitiske forhold i England
184
enn sviktende interesse eller dyktighet hos de svenske forhandlere.
Hvor de to lands handelsinteresser
ikke falt sammen – og det hendte
ofte – sf,lkte man så godt som mulig å finne et felles grunnlag.
Men dette kunne nordmenuene
dengang ikke vite noe om, de
hadde ingen direkte innflytelse på
utenrikspolitikken – og det var i
seg selv en forsmedelse å bli holdt
utenfor. Selv dette var imidlertid
ifplge Mardal den svenske utenriksledelse oppmerksom på. Ved
to anledninger, i 1828 og 1836, ble
en av Nor-ges ledende embedsmenn,
grev W edel, tatt ut som diplomatisk medforhandler i London. Hensikten var helt tydelig å vise nordmenuene at vanskelighetene ikke
skyldtes svensk vrangvilje, men
engelsk motstand. Denne opphprte
fprst i 1840-årene, da hadde Norge
også et godt marked i Frankrike,
og stod av den grunn sterkere.
Mardal viser hvorledes handelssamkvemet med England fprte tii
en utemikspolitisk omlegging i
svensk politikk, en tendens som
srerlig ble fremmet av grev Gustaf
af W etterstedt og den mangfoldige embedsmann Carl David
Skogman, som forf-Ivrig har etterlatt seg en rik brevsamling. Mardal synes her, ved iherdig kildestudium, å ha gitt viktige bidrag
til deres personlige karakteristikk
og politiske intensjoner. Carl Johan var iallfall i sine ff,lrste regjeringsår russiskorientert. Men kursen ble senere lagt vestover, og under Oskar l, fra 1844 av, skaptes
det nf,ldvendige grunnlag for den
politiske allianse med England
som ble tii virkelighet under Krimkrigen, og viste seg holdbar i årtier fremover.
I betraktning av det veldige materiale som er gjennomgått, vidner
det om evne til å trekke de store
linjer når Mardal har kunnet npye
seg med 226 sider og Iikevel har
fått alt vesentlig belyst. Vansett
detaljinnvendinger har han avlivet
en historisk mytedannelse som i
flere menneskealdre har vrert med
på å skade det skandinaviske naboskap.
Slik som hans bok nu foreligger,
åpner den i virkeligheten de store
perspekliver i nordisk historie.
Den lpser en lang rekke spf,lrsmål,
men reiser enda flere nye, det er
noe som er felles for alle nybrottsarbeider. Nettopp hva man kan
kalle »Fprskandinavismen» har
vrert et lenge forspmt studieobjekt.
Mardals arbeide viser her at undersf,lkelsen gir chanse til vellykket
resultat når den, som i hans tilfelle, foregår i nrermest mulig kontakt mellom de respektive lands
historieforskere med anledning tii
meningsutveksling om metode og
resultat.
Helt siden senmiddelalderen
hadde landene vrert hjemsf,lkt av
krig og atter krig, av dynastiske
rivnioger og folkelige motsetninger. Ingen tanke var mer fremmed enn at Norden som helhet
skulle ha noen politisk verdi i seg
QSL_
selv. For oss idag, som tross alle
vanskeligheter er blitt vant til også
å tenke nordisk, er det underlig å
vite hvor ny denne tankegang i
virkeligheten er. Det er derfor forståelig at skandinavismen i forrige
århundre har vrert gjenstand for
levende interesse, vel mest blant
danske historikere. Men det synes
ennu langt igjen til noen definitiv
l~sning.
Nettopp i denne forbindelse kan
man da reise problemet om det
ikke snarere var på det praktiske
område at en viss forståelse tvang
seg frem under trykket fra stormaktene. Sp~rsmålet står åpent,
men Mardals avhandling gir iallfall en antydning om hvor man
kan vente resultater i nrermeste
års utforskning av det nittende århundres historie.
Iallfall står det klart at vi ennu
vet så altfor lite om de norske bidrag til utviklingen av den nordiske politiske og kulturelle renessanse i midten av forrige århundre.
Denne synes imidlertid tydelig
nok å vrere et uttrykk for hvorledes romantikkens aksentuering av
den oasjonale ide i universell historisk sammenheng fant grobrunn
i et Norden som holdt på å bli seg
sin kulturelle egenart bevisst.
skandinavismen kom til å prege
en hel generasjon av politikere i
mer eller mindre grad. Felles for
dem alle stod idealet om et enig
Skandinavia, med eller uten politisk union.
I sin biografi om Ole Richter har
185
Per Fuglum vist hvorledes denne
begavede politiker var opptatt av
skandinavismens ideer. Richter synes, if~lge Fuglum, å ha vrert en
utpreget sentrumsskikkelse, og må
politisk sett, ha stått den opposisjonelle hS’iyreretning som bl. a. tellet Birch-Reichenwald, Ketil Motzfeldt, Ole Jacob Broch, og Yngvar
Nielsen ganske nrer. Vi vet at sentrumsfraksjonen i Norge brS’it sammen i kampen om parlamentarismen og det stadig mer tilspissede
unionsforhold. Det er mulig vi her
står overfor noe essensielt ved
norsk politikk overhodet. Tendensen til å gå til ytterlighetene i de
forskjellige standpunkter, å holde
steilt på en oppfatning under alle
forhold, synes å vrere et utpreget
norsk fenomen som man ikke finner så outrerte eksempler på i Sverige eller Danmark. De brå omskiftelser, stormen og kastevinden,
er karakteristisk for våre forhold,
og gjS’ir vår historie rik og interessant, men stundom også disharmonisk og provinsiell i europeisk forstand.
Typisk nok ble det Frederik
Stang og Johan Sverdrup, sterke,
begavede, men steile personligheter
som ble ledere for de to partier
som var dannelse. Og bakom den
indrepolitiske debatt er det om og
om igjen forholdet til Sverige som
ga striden dens srerlig hitre karalder.
I den lite omfangsrike litteratur
om norsk hS’iyrepolitikk i de siste
hundre år har en rekke forfattere
186
av forskjellig legning, viet politikerne av Stang-familien sin srerlige interesse. Fordi de indre rivninger i HS:’\yre aldri resulterte i
åpent brudd mellom de forskjellige
fraksjoner, slik det skjedde i
Venstre, har enkelte historikere, i
alt og ett betraktet Frederik og
Emil Stang som identisk med HS:’\yres politikk. Hvor stor betydning
enn disse personligheter har hatt,
krever den historiske sannhet at
man konfronterer deres synsmåter
med den opposisjonelle flS:’\y innen
partiet, og dens motiver. Spesielt
Yngvar Nielsen har her vrert gjenstand for en mistenkeliggjS:”~relse
som ikke har noe med historieforskning å gjS:”~re. Her er det igjen
unionsspS:”~rsmålet som kommer i
forgrunnen.
Yngvar Nielsen representerte
korthet den oppfatning at unionen
var en forbindelse mellom to folk
av samme rang og med nrerbeslektet kultur til fremme og beskyttelse av felles interesser. Denne
oppfatning, som var en arv, fra
skandinavismenes dager, vant gehS:’\r i den svenske »Aftonbladkretsen» som Yngvar Nielsen stod nrer.
Den mS:”~tte uforsonlig motstand på
ultrakonservativt svensk hold som
regnet Norge for et erobret land,
og ble bekjempet av Venstre. Yngvar Nielsen og Emil Stang ble efterhvert nrermest uvenner, og den
siste hadde store vanskeligheter
med å fS:”~re en konsekvent unionspolitikk under de brogede forhold.
Slik forsvant da efterhvert den
skandinavistiske ide både i HS:’\yre
og Venstre for å bli avlS:”~st av den
politi.Rk hvis logiske konsekvens
var unionsopplS:’\sningen i 1905.
Blant de få, som sålenge det var
mulig, forsS:’\kte å redde de unionelle idealer, var nettopp Yngvar
Nielsen og hans opposisjonelle flpy
innen HS:’\yre. Den ene drahelige
feide efter den andre ble utkjempet, ikke bare med Venstre, men i
like stor utstrekning med de så-
kalle storsvenske kretser. Stemningen mot Yngvar Nielsen ble da
også så bitter på dette hold at det
i begynnelsen av 1905 kom til
brudd i det personlige venuskap
med Oscar II. Men da hadde Yngvar Nielsen allerede tapt troen på
unionens videre muligheter.
I unionens siste år forsS:”~kte riktignok Francis Hagerup å fpre de
unionelle tradisjoner videre. Motivet for ham, og det er interessant
nok, bestod fS:’\rst og fremst i npdvendigheten av at landene holdt
sammen under en internasjonal
situasjon, preget av stormaktsblokkene.
Tross viktige forskningsresnitater fra de senere år er norsk
unionspolitikk fremdeles et lite utforsket område. Mange fristende
oppgaver ligger og venter. Det er
likevel grunn til å trekke enkelte
slutninger av de nyere undersS:”~kel?-
ser.
For det fprste har man all grunn
til å nrere en viss skepsis overfor
den historikertradisjon som har
hevdet at Norges interesser ikke
ble tilstrekkelig ivaretatt i unionen. En pmfintlig norsk nasjonalff’Slelse synes snarere å ha manet
til forsiktighet i de storsvenske
suprematibestrebelser. Mardals bok
peker nettopp i den retning.
Dernest kan enkelte andre nyere
resnitater vise hvorledes en bred
sentrumsbevegelse i Norge, representert av moderate innen begge
partier, ble torpedert av viljesterke
personligheter som Johan Sverdrup, og i noen utstrekning Frederik og Emil Stang. Dermed forsvant også muligheten av en konstruktiv unionspolitikk, slik den
var utformet av dypttenkende,
men ikke stålkanfete menn av typen Ole Richter, Christian BirchReichenwald og Yngvar Nielsen.
Hvor innflytelsesrik retningen var,
og hvilke nyanser den innebar, vet
vi ennå ikke med sikkerhet. Fornten Per Fuglums fortsatte studier
om Ole Richter vii en viderefpring
av Andreas Hjelms bok om Christian Birch-Reichenwald og ministerkrisen i 1861, frem til Yngvar
Nielsen og hans ideer i 1880 og 90
årene kunne gi klarere innsikt.
187
For det tredje begynner vi også
å kunne skimte enkelte av de dypestgående motiver. Den oasjonale
ide fra det nittende århundre preget Sars, og har, vel merubevisst
påvirket en rekke senere historikere. For eftertiden er det lettere
å innse hvorledes skandinavismens idealer, som virkeliggjordes i
romantikkens kamp for nasjonal
og folkelig frigjpring, representerte
essensielie europeiske verdier. senere merker vi, hade fra svensk og
norsk hold, en selvhevderisk nasjonalisme hvor vi i virkeligheten
finner enkelte av de tendenser som
i det store utiand endte i krig og
katastrofe.
Unionskonflikten er ikke lenger
gjenstand for aktuell politisk interesse. Derfor kan historikerne
overta. Deres viktigste oppgave må
da bli å underspke, ikke bare de
seirende fraksjoner i Hpyre og
Venstre, men også å ha åpent sinn
for idealer og iderikdom hos dem
som aldri vant frem, men likevel
så langt, og var med på å jevne
grunnen for komroende tider.

Comments are closed.

ANNONSER:

Axess

Pengar för ingenting

webshop_banner

Ladda ner E-boken om Liberalkonservatism