Redaktör FRANK BJERKHOLT: Sovjets utrikespolitik Man bör inte hysa n~gra illusioner om att den sovjetryska samexistenspolitiken innebär en principiellt ny politik. N~gon ideologisk samexistens har det aldrig varit fr~ga om fr~n Moskvas sida. Och ännu femtio ~r efter revolutionen har inte Sovjetunionen n~tt en s~dan mognad och stibilitet, att man kan räkna med en utrikespolitik, som enbart utg~r fr~n rationella överväganden. Detta är n~gra av de slutsatser, som i denna analys av den sovjetryska utrikespolitiken dras av Oslotidningen Morgenbladets utrikesredaktör, Frank Bjerkholt. Et hovedsparsmål i vårt forhold til den kommunistiske verden er arten av disse lands utenrikspolitikk, sa:rlig da den sovjetiske. Dreier det seg fortrinnsvis om fremme av mer ordina:re stormaktsinteresser, eller er det ideologiske motiver ut fra tanken om at hele verden skal bli rad, som ligger bak? Sparsmålet har aktualisert seg efter den sentrifugale rystelse som den kommunistiske verden har va:rt utsatt for efter Stalin. Det har etablert seg minst to ideologiske sentra, og man kan merke nye, nasjonalistiske trekk i amtrent alle kommunistlands politikk. Det finnes ikke lenger en verdenskommunisme i den forstand som man kunne tale om under Stalin. Betyr dette at de kommunistiske lands utenrikspolitikk efter dette i all hovedsak ledes ut fra nasjonalistiske motiver, eventuelt stormaktsinteresser? Er med andre ord faren for den frie verden blitt mindre? Mange er tilbayelig til å svare et temmelig farenklet ja på disse sparsmål. Men det er grunn til å se noe na:rmere på saken. At kommunismen ikke har klart å opprettholde en militant enhet inneba:rer naturligtvis en svekkelse av dens slagkraft. Moskva og Peking har ikke bare divergerende ideologiske meninger, men en fundamental nasjonal motsetning i interesser karakteriserer forholdet. Begge er faktisk livende redde for at den annen skal skaffe seg en allianse med USA. Moskva er opptatt av å holde konfron- 82 tasjonen mellom Peking og Washington vedlike - det svekker bl.a. sovjetrussernes interesse av å avvikle Vietnamkonflikten - og på den annen side raser Peking over den modus vivendi som er etablert mellom USA og Sovjet. Dette tre-kant-oppgjer er basert på stormaktsinteresser. Det gjer imidlertid ikke konfliktene mindre farlig. Som stormakt tar Sovjetunionen sikte på å gjere USA rangen stridig som dominerende verdensmakt. Dette er et trekk som er blitt stadig tydeligere efter Krustsjov. Dagens sovjetledere setter seg stadig mer pretensiese mål. Å fordrive amerikansk innflytelse og tilstedevrerelse i Europa er bare et moment, riktignok dominerende. Utover det seker Moskva å ekspandere sin rilstedevarelse verden over, det vrere i Sydest-Asia, i Midt-0sten eller i SydAmerika. Og overalt er målet å erstatte vestmaktene som dominerende stormakt. Det er på denne bakgrunn av mindre interesse å diskutere hvorvidt det er oasjonale eller ideologiske motiver som ligger bak utenrikspolitikken. Selve den pretensiese, globale målsetning som den sovjetiske ledelse setter seg, har et ideologisk preg. Ut fra rent nasjonale beveggrunner kunne neppe Moskva se seg råd til å underbolde Castro. Men det misjonerende moment gir utslaget. Det skjer bl.a også fordi det ennu åpenhart er makt-påliggende for Moskva å angi tonen for kommunistpartiene i verden. Å trekke seg tilhake til en rent nasjonalistisk tankegang ville straks skape avstand og konflikt mellom Moskva og kommunistpartiene rundt om, som da lettere ville utsettes for "ledelse" fra maoistene. Kommunistgemenskapen Endelig skal nevnes det moment av fellesskap som nreres av alle kommunistland, uansett nasjonale divergenser. Det er som i kristenheten. Selv om katolikker og protestanter konkurrerer på misjonsmarken, propaganderer de for det samme livssyn. Selv om Peking og Moskva holder på hvert sitt sekteriske program, er det notorisk en avstand mellom den kommunistiske og den ikke-kommunistiske verden. Det finnes ennu intet kommunistland som er blitt virkelig neytralt. Ethvert kommunistland står f.eks. på Hanois side i Vietnam-konflikten. Moskva forseker å få istand en verdenskonferanse av kommunistpartiene i Budapest. Den ideologiske kontroll over partiene i andre land har helt siden Lenin vrert et middel i den sovjetiske stormaktspolitikk. Men selv om det dreier seg om et middel og ikke et overnasjonalt mål, er den ideologiske vev rundt den sovjetiske utenrikspolitikk en viktig og ofte sentroi bestanddel av den - fremdeles. H va så med den sameksistens som Moskva har innledet? Erikkeden et tegn på at vi er trådt inn i en ny, avideologisert periode? Forholdet er neppe så enkelt. Bakgrunnen er den krise som kommunismen som stats- og samfunnsprinsipp er havnet i. Vi har fått demonstrert hvor lite kongruent den marxistiske ideologi er med de naturgivne betingelser for den menneskelige eksistens. Kommunismen har ikke kunnet omdanne den menneskelige natur efter sitt bilde. Den har heller ikke kunnet beseire geografien. Så har man måttet s0ke å lempe makten og kontrolen efter naturens krav, det vxre seg i form av betingelser for produksjon og ekonomisk vekst eller enhver stats nasjonale aspirasjoner. Innenfor hvert kommunistland er derfor partiets maktutfoldelse blitt modifisert i forhold til samfundsgrupperingene og nxringsinteressene. I forholdet mellom kommuniststatene har samarbeidet mer måttet preges av kompromiss og overtalelse enn av diktat. Men hverken diktaturet som prinsipp eller tesen om en global, misjonerende oppgave er oppgitt. Mens utbredelse av teori og makt ved voldsanvendelse viste seg utover i 50-årene ikke lenger å f0re frem, fikk vi isteden den fredelige sameksistens. Den gir kommuniststatene nye muligheter, men utsetter dem også for farerfor påvirkning utenfra. Den mindre militante holding fra Sovjetunionens side .overfor omverdenen skyldes også de fryktelige kjernefysiske våpen som gj0r -at man må vxre forsiktig med å presse sine interesser i ekspansiv retning for langt. Moskva må videre tenke på budsjettet. Derfor tar man heller sikte på å vinne innpass i de syd-amerikanske land ved handel og parlamentarisme enn å sette igang kostbare og usikre geriljaforeta- ~~ 83 gender - til Castros umåtelige forargelse. Nu f0rer jo også USA en global politikk. Hva er da egentlig forskjellen på sovjetisk og amerikansk utenrikspolitikk? Begge har en kjerne av rene stormaktsinteresser. Men de ideologiske midler og formål er vesensforskjellige. USA kan ikke i noe land vxre tilstede over noe lengre tidsrum mot vedkommeode folks vilje. For Sovjetunionen gjelder ikke en tilsvarende begrensning. Det er også en annen forskjell. Mens det demokratiske USA alltid gir plass for en opposisjon som kritiserer regjeringens politikk, og ved valg gir anledning til å skifte kurs, har ikke diktaturet en tilsvarende indre sikkerhetsmekanisme. Den sovjetiske utenrikspolitikk kan derfor lettere blir mer hensynsl0s og chansebetonet enn den amerikanske. Nationalism och ideologisk expansion Helt siden den 0yeblikkelige eksport av revolusjoner måtte opgis like efter oktoberrevolusjonen, har Sovjetunionens utenrikspolitikk vxrt bestemt av en blandingav to hensyn, nemlig de oasjonale interesser og forpliktelsen til ideologisk ekspansjon. Til tider har de to formål ledet til den samme politikk, til andre tider har de stått i konflikt - og da har de oasjonale interesser gått foran. F0lgen kunne vxre at situasjonen ble kritisk for kommunistpartienen i andre land. Under Stalins lange herreveide ble 84 det regel at et kommunistpartis ferste oppgave var å understette Sovjetunionens utemikspolitiske interesser. Det er da heller ingen motsetning, sett fra Moskva, mellom en ideologisk og en nasjonal politikk. Å samarbeide med Nasser, som på sin side forfelger kommunister, er i hey grad ideologisk. Poenget er jo å gjere Egypt til en alliert, og da spiller det ingen rolle i ferst omgang at Nasser er antikommunist av livsanskuelse. Sovjetunionen bygger på to historiske mtter - på tusen års tsarveJde og femti års kommunisme. Historien er avgjerende for et folks opptreden og holding. Intet da å undres over at de tusen års tsarveide har skapt en russisk tankegang som femti års kommunisme ikke har kunnet omforme. Ikke minst blir et lands utenrikspolitikk bestemt av historien. Det "evige" Russlands interesser har manifestert seg som kjernen i den sovjetiske utemikspolitikk. Men kommunismen som ideologi har trukket disse interesser lenger enn man normalt kunne vente og har også gjort den politikk som ivaretar disse interesser, mer aggressiv, samtidig som man har skaHet seg ideologiske forbundsfeller i andre land som understetter Moskvas politikk. Men selv uten disse ideologiske innslag ville omverdenen måtte ivareta sine egne interesser mot Sovjetrusslands stormaktspress. Til en begynnelse kunne den sovjetiske sameksistenspolitikk efter Stalin tolkes som et kommunistisk tilbakeskritt og en resignasjon overfor troen på en global utbredelse av ideologien. Men den nye linje er snarere uttrykk for indre vanskeligheter i Sovjetunionen enn for en ny innstilling. Mens man kan si om Stalin at han ferte en nasjonalistisk utemikspolitikk, begrenset til Sovjetunionens umiddelbare na::rhet, og hensynslest ofret "prinsippene" dersom de nasjonale hensyn tilsa det, eksempelvis gjennom pakten med Hitler, er det karakteristisk for dagens sovjetledere at de seker å etablere sin innflydelse i stadig fjernere stmk. Stalins utemikspolitiske mål gikk igrunn ikke lenger enn å etablere et skjold av stater rundt Sovjetunionen, kontrollert fra Moskva, for å verne landet mot press vestfra og sydfra. Hans noe fjernere mål var å ramme vestmaktene ved å fere an i en "antiimperialistisk" politikk i Asia og Afrika. Som eksempel på denne pågående politikk står kupet i Tsjekkoslovakia. Allerede Stalin viste fer sin ded tegn på at han sekte å iverksette en ny politikk, sameksistenslinjen, fordi den pågå- ende "til randen av krig"-linje hadde kjert seg fast, på grunn av den kompakte vestlige motstand som bygget seg opp og på grunn av den nye kjernefysiske risiko. Stalin erkla::rte i 1952 at sameksistens mellom kommunisme og kapitalisme var mulig, og at Sovjetunionen nu rolig kunne avvente det indre sammengrudd i den kapitalistiske verden. Stalin hadde forevrig også tidligere fert en vellykket sameksistenspolitikk, gjennom folkefrontbevegelsen i 30-årene og gjennom samarbeidet med amerikanerne ved avslutningen av verdenskrigen. Ingen ideologisk samexistens Man må imidlertid ikke na=re illusjoner om at sameksistens betyr en prinsipiell ny politikk. Det er betegnende at Moskva aldri har villet sameksistere på det ideologiske område. Far det skjer måtte en reke la=re å plystre, sa Krustsjov. Sameksistens gir også i hey grad Sovjetunionen anledning til å fere en dristigere utenrikspolitikk. Vi har nettopp sett det i Midt-0sten. Vi opplever også nu att sovjetrusserne tar sikte på en fleksibel milita=r tilstedeva=relse rundt i verden, gjennom oppbyggingav en hangarskipsflåte, helikopter-carriers, marine-infanteri og fallskjermjegere. Den omfattende milita=- re hjelp til Nord-Vietnam er også tegn på en vidtgående politisk målsetning. I eyeblikket er det tre hovedspersmål som opptar sovjetisk utenrikspolitikk, nemlig China, Vest-Tyskland og USA. De to mest bekymringsfulle er China og Vest-Tyskland, mens USA er en faktor som sekes neytralisert eller utnyttet for å komme ut av det med de to andre. så- ledes saker Moskva både å frigjere USA .til handling i Asia ved en moderat polieksempelvis gjennom avtaler om atomprever og -spredning, samtidig som situasjonen sekes utnyttet ved å befeste den sovjetiske innflydelse i Europa. I en periode omkring 1960 så det ut til at sovjetlederue tenkte å resignere i Europa for å kunne vie seg presset fra China. Krustsjov var eksponent for denne 85 linje. Han etablerte diplomatiske forbindelser med Bonn og snakket fortrolig om en Rapallo-pakten som et godt eksempel. De som overtok efter Krustsjov har imidlertid gjenopplivet den hårde politikk overfor Bonn. "Den gule fare" er ikke lenger akutt. Moskva ser seg istand til å fere en pågående politikk på mange fronter. Man forfelger nu i Europa det mål å fordrive amerikanerne fra kontinentet og dominere det selv. En innsirkling og neytralisering av Vest-Tyskland, sammen med en anerkjennelse av 0stTyskland, er sentrale ledd i denne politikk. Sammenfattende kan det sies at en viss skuffelse begynner å bre seg i vest over at sameksistenslinjen fra sovjetrussemes side ikke viser seg å va=re mer genuin og a=rlig. Men dermed er ikke det siste ord sagt. Sameksistens-linjen gir også de vestlige land muligheter og chanser til påvirkning, ikke minst ved å fremme denasjonale aspirasjoner i de enkelte kommunistland. Jo mer sovjetsamfunnet moderniseres og avanseres, jo mer vil dette sette grenser for utenrikspolitikken. Men det må konstateres at selv femti år efter revolusjonen er sovjet-samfunnet ikke nådd frem til den modenhet og stabilitet at man kan forholde seg til det på rasjonelt vis. Den grad av resignasjon som den sovjetiske utenrikspolitikk er kommet frem til, skyldes dessverre ikke en revisjon av de ideologiske grunnsetninger. Derfor varmer ikke sameksistens-klimaet. Men man kan i det minste håpe at det ikke skal fryse ytterligere på.