SOSIALISERINGSTENDENSER VED EIENDOMSOVERDRAGELSER I NORGE DET HEVDES av fremstäende norske jurister, som ogsä har internasjonal orientering, at den norske konsesjonslovgivning er temmelig enestäende internasjonalt sett. Med konsesjonslover tenkes her på de lovregler og forskrifter som fastsetter offentlig godkjennelse som betingelse for erverv av eller rådighet over fast eiendom. Den politiske vilje som i begynnelsen av ärhundredet förte til stortingets vedtagelse av konsesjonslovene var önsket om ä sikre väre naturressurser på norske hender og å gi bestemte grupper av norske borgere ,en fortrinnsrett til erverv av f. eks. skog og dyrket mark. Så lenge det dreier seg om utelukkende administrativ kontroll ut fra ovennevnte hensyn, er det ikke tale om fremstöt for ä sikre det offentlige eiendomsretten til fast eiendom av forskjellig karakter. Men ofte er konsesjonsbestemmelsene supplert med regler om forkjöpsrett for vedkomroende kommune eller for staten. Da kommer lovverket unektelig inn i en annen stilling. Konsesjonsplikten orofatter idag nesten alt erverv av fast eiendom, enten det gjelder Av direktör MORTEN H. MAGNUS skog, jord, vannfall, bergverk eller annen fast eiendom. Jeg vii nerlenfor nevne de viktigste konsesjonslover: l. Lov angående bergverksdriften av 14. juli 1842. 2. Lov om ervervelse av skog av 18. september 1909. 3. Lov om ervervelse av större myrstrekninger av 25. juli 1913. 4. Lov om ervervelse av kalkstensforekoroster av 3. juli 1914. 5. Lov om ervervelse av fjellstrekninger av 27. august 1915. 6. Lov om ervervelse av vannfall, bergverk og annen fast eiendom av 14. december 1917 - den så- kalle almindelige konsesjonslov. 7. Lov om ervervelse av dyrket mark av 10. december 1920, som må sammenholdes med den nye jordlov av 18. mars 1955. 8. Lov om ervervelse av kvartsforekomster av 17. juni 1947. Av denne oppregning vii det fremgå at den offentlige kontroll med eiendomsoverdragelser prinsipielt er mermest altomfattende, og at virkningen av lovverket på muligheten av å opprettbolde privat eiendomsrett er helt avhengig av de bestemmelser i lovene som uttaler hvorledes konsesjonsreglene skal praktiseres. Når det gjelder dyrket mark skal konsesjon gis »når ikke almene hensyn taler imot det». Hvis de bestemmende myndigheter har den oppfatning at et oppkjöp skjer for å plasere kapital i jord eller i spekulasjonshensikt, som det heter, skal således konsesjon ikke gis. For tillatelse til å erverve eiendomsrett til skoggrunn er hovedbestemmelsen at konsesjonen meddeles fölgende grupper av erververe under forutsetning av at almene hensyn ikke taler imot det: norske kommuner, norske borgere, korporasjoner og stiftelser som har helt norsk styre med sete i Norge og som har almennyttige formål, samt aksjeselskaper og andre selskaper med begrenset ansvar, når det har helt norsk styre med sete i Norge og minst 8 j 10 av grunnkapitalen er norsk. I skogloven er også gitt regler om konsesjonsplikt ved erverv av aksjer i et selskap som eier skoggrunn, når erververen ved kjö- pet blir eier av mer enn 35 % av aksjekapitalen. I denne forbindelse interesserer vi oss srerlig for den forkjöpsrett for skog og jord som gjelder så å si alt konsesjonspliktig erverv av skog og dyrket mark. Forkjöpsretten er först og fremst tillagt den korumune der eiendommen ligger. Ved overdragelse av skogeiendom har staten dessuten subsidirer forkjöpsrett, hvis kommunen ikke vii benytte sin rett. Ifölge jordloven av 519 1955 har staten dessuten forkjöpsrett til jord, skog og fjell og alle slags tilhörende rettigheter når formålet er å nyttegjöre grunnen på den måte som er mest gagnlig for samfunnet og for dem som har yrket sitt i jordbruket. Efter tilföyelse til loven om ervervelse av skog den 13. august 1915 har staten forkjöpsrett, hvis kommunen ikke benytter seg av sin forkjöpsrett og såfremst det dreier seg om skog av större flateinnhold enn l 000 hektar. I juni 1962 vedtok stortinget et forslag fra Regjeringen som går ut på att staten har forkjöpsrett til all skog, myr og fjellområder så- fremt kommunen ikke bruker sin forkjöpsrett. For skogens vedkorumende betyr dette at statens forkjöpsrett er total og uten hensyn til skoggrunnens störrelse. For myrstrekninger er det helt nytt med offentlig forkjöpsrett overhodet. Der var tidligere omsetuingen av myrstrekninger på mindre enn 35 hektar konsesjonsfritt og for myrer over 35 hektar kunne erverv skje konsesjonsfritt av staten, norske kommuner og norske statsborgere. Andre personer og korporasjoner enn de nevnte, samt stiftelser og selskaper med begrenset ansvar kunne meddeles konsesjon når ikke almene hensyn talte imot det. Når det gjelder fjellstrekninger under 100 hektar, kunne de erverves av enhver uten konsesjon. Fjellstrekninger over 100 hektar kunne ikke med full rettsvirkning erver- 520 ves av andre enn staten og vedkomroende herredskommune samt innenbygdsboende norske statsborgere efter nrermere bestemmelser. Alle andre mätte ha konsesjon på kjöp av fjellstrekninger, herunder fjellvann, elver og bekker. Loven av juni 1962 betyr her en radikal forandring og er i prinsippet for fjellstrekningers vedkomroende en fullstendig underläggelse av statens forgodtbefinnende når det gjelder sosialisering av denne art eiendom. Disse bestemmelser i skog- og jordlovene orofatter i praksis all grunn på landet av noen verdi. Skulle likevel noe falle utenfor lovenes rekkevidde, blir det ikke dermed konsesjonsfritt. I så fall gjelder nemlig de almindelige regler om ervervelse av fast eiendom i kapitel 3 i den almindelige konsesjonslov av 1917. Regiene for erverv av vannfall er alt for kompliserte til at man kan behandie dem i en kort artikkel. Hovedsaken er dog at kjöp og salg av alle vannfall av noen betydning er underlagt konsesjonsplikt, og at kommunen og derefter staten har forkjöpsrett. Dertil kommer den sreregne bestemmelse om hjernfallsrett til staten efter 60 år, som orofatter både eiendomsretten til selve vannfallet og de kraftverk og andre installasjoner som utnytter vannfallet, slik at staten eller kommunene efterhvert blir eiere av alle vannfall og kraftverk her i landet. Som om dette ikke var nok, har Regjeringen i trontalen hösten 1962 bebudet et nytt lovforslag, ifölge hvilket eiendomsretten til alle nye kraftverk bör forbeholdes det offentlige. Hvis dette lovforslag blir vedtatt, vii alle innviklede konsesjonsregler som gjelder privates eiendomsrett eller overtagelse av eiendomsrett til vannfall bli overflödige, idet staten eller kommunene får monopol på å bygge ut og eie kraftverk herefter. Begrunnelsen for dette forslag er tatt inn i Stortingsmelding nr 6 for 1962f63 under titelen »Om utbygging av vannkraft og kraftkrevende industri». Det heter her på side 66: »Det er tidligere nevnt att de norske myndigheter så langt det er praktisk mulig vii söke ä fä utenlandsk kapital til ä delta i finansieringen av vår kraftutbygging. På den annen side mener departementet at vannkraftsutnyttelse er av så fundamental betydning for utviklingen av norsk industri at eiendomsretten til de nye kraftverk bör forbeboides det offentlige. Efter de henvendelser en har mottat fra de utenlandske interessenter om prosjekter for industriell utnyttelse av norsk vannkraft, antas ikke dette standpunkt ä stöte an mot de utenlandske interesser. Ved praktisk talt alle henvendelser som Industridepartementet har mottatt i den senere tid, synes tvert om stillingen ä vrere den at de utenlandske interessenter fortrinnsvis önsker å konsentrere seg om den industrielle utnyttelse av vannkraften. Det samme önsket har forså- vidt også norske industribedrifter i det alt vesentlige gitt uttrykk for. Industriens interesse synes med andre ord å vrere å inngå kontrakt om kraftleie istedenfor å engasjere seg for sterkt ökonomisk ved å bygge ut vannkraft i egen regi. Hvis det derfor skal vrere mulig å realisere den målsetting for utbygging av de kraftkrevende industrier som er stilt, synes det nödvendig at det offentlige påtar seg den oppgave å skaffe tilveie de tilstrekkelige kraftmengder til den videre ekspansjon. I de fleste tilfelle kan det vrere hensiktsmessig at staten forestår utbyggingen. Hensynet til en utenlandsk lånefinansiering av kraftutbyggingen kan tilsi at det offentlige står som eier av de nye kraftverk og ansvarlig for nye utenlandske lån, og at industrien herefter står som kraftkjöper.~ I sin videre utvikling av tanken kommer Regjeringen inn på spörsmålet om konsesjonsplikt for kraftutleie. Det ser derfor ut til at heller ikke den statsinnflytelse over kraftutbyggingen som nu hersker eller som foreslås etablert i fremtiden er tilstrekkelig. Regjeringen vii også gripe in overfor de eksisterende pri- . vate kraftverk i den tid de måtte ha igjen av konsesjonsperioden og regulere deres utleiepolitikk. Bergverk For erverv av lettere metaller er 521 der for tiden ingen generelle konsesjonsbestemmelser. Grunneieren eier slike forekomster, og kan overdra dem fritt til andre norske borgere og selskaper. Er erververen utlending eller utenlandsk selskap, er det konsesjonsplikt efter sekkebestemmelsen i den almindelige konsesjonslov. Ved de tyngre metaller og malmer er hovedreglen at norske borgere i betydelig grad er stillet gunstigere enn utiendinger når det gjelder erverv av bergrettigheter. Bortsett fra staten og norske kommuner må imidlertid alle ha tillatelse til å sette igang regelmessig bergverksdrift på mutbare metaller og malmer. Konsesjonslovkomiteen av 7 desember 1956 har nylig i sin innstilling foreslått at konsesjonsplikten for å erverve eiendomsrett eller bruksrett til anvisninger eller gruber som er anmeldt eller mutet av andre i henhold til bergverkslovgivningen skal underkastes full konsesjonsplikt, slik at for fremtiden kun staten, norske kommuner eller fylkeskommuner er berettiget til konsesjonsfri overtagelse av denslags eiendommer. Hvis dette blir vedtatt, vii altså for fremtiden også denne eiendomssfrere bli helt inndratt under offentlige myndigheter. Noen forkjöpsrett for det offentlige er dog ikke foreslått insituert på dette område. Komiteen mener at den gamle rett for norske borgere til å okkupere naturherHgheter av denne karakter bör opprettholdes.