Sovjets utrikespolitik


1968


Artiklarna från Svensk Tidskrifts årsböcker är inskannade och sedan hjälpligt överförda till text. Denna sida ska mest ses som en bas för sökfunktionen. Läsbarheten blir bäst om man väljer PDF-versionen.

Acrobat Reader för att läsa PDF kan hämtas här.

Redaktör FRANK BJERKHOLT:
Sovjets utrikespolitik
Man bör inte hysa n~gra illusioner om
att den sovjetryska samexistenspolitiken
innebär en principiellt ny politik.
N~gon ideologisk samexistens har det
aldrig varit fr~ga om fr~n Moskvas sida.
Och ännu femtio ~r efter revolutionen
har inte Sovjetunionen n~tt en s~dan
mognad och stibilitet, att man kan räkna
med en utrikespolitik, som enbart
utg~r fr~n rationella överväganden.
Detta är n~gra av de slutsatser, som i
denna analys av den sovjetryska
utrikespolitiken dras av Oslotidningen
Morgenbladets utrikesredaktör, Frank
Bjerkholt.
Et hovedsparsmål i vårt forhold til den
kommunistiske verden er arten av disse
lands utenrikspolitikk, sa:rlig da den sovjetiske. Dreier det seg fortrinnsvis om
fremme av mer ordina:re stormaktsinteresser, eller er det ideologiske motiver ut
fra tanken om at hele verden skal bli rad,
som ligger bak?
Sparsmålet har aktualisert seg efter
den sentrifugale rystelse som den kommunistiske verden har va:rt utsatt for efter Stalin. Det har etablert seg minst to
ideologiske sentra, og man kan merke
nye, nasjonalistiske trekk i amtrent alle
kommunistlands politikk. Det finnes
ikke lenger en verdenskommunisme i den
forstand som man kunne tale om under
Stalin. Betyr dette at de kommunistiske
lands utenrikspolitikk efter dette i all hovedsak ledes ut fra nasjonalistiske motiver, eventuelt stormaktsinteresser? Er
med andre ord faren for den frie verden
blitt mindre?
Mange er tilbayelig til å svare et temmelig farenklet ja på disse sparsmål. Men
det er grunn til å se noe na:rmere på saken.
At kommunismen ikke har klart å
opprettholde en militant enhet inneba:rer
naturligtvis en svekkelse av dens slagkraft. Moskva og Peking har ikke bare
divergerende ideologiske meninger, men
en fundamental nasjonal motsetning i interesser karakteriserer forholdet. Begge
er faktisk livende redde for at den annen
skal skaffe seg en allianse med USA.
Moskva er opptatt av å holde konfron- 82
tasjonen mellom Peking og Washington
vedlike – det svekker bl.a. sovjetrussernes interesse av å avvikle Vietnamkonflikten – og på den annen side raser
Peking over den modus vivendi som er
etablert mellom USA og Sovjet.
Dette tre-kant-oppgjer er basert på
stormaktsinteresser. Det gjer imidlertid
ikke konfliktene mindre farlig. Som stormakt tar Sovjetunionen sikte på å gjere
USA rangen stridig som dominerende
verdensmakt. Dette er et trekk som er
blitt stadig tydeligere efter Krustsjov.
Dagens sovjetledere setter seg stadig mer
pretensiese mål. Å fordrive amerikansk
innflytelse og tilstedevrerelse i Europa er
bare et moment, riktignok dominerende.
Utover det seker Moskva å ekspandere
sin rilstedevarelse verden over, det vrere
i Sydest-Asia, i Midt-0sten eller i SydAmerika. Og overalt er målet å erstatte
vestmaktene som dominerende stormakt.
Det er på denne bakgrunn av mindre
interesse å diskutere hvorvidt det er oasjonale eller ideologiske motiver som ligger bak utenrikspolitikken. Selve den
pretensiese, globale målsetning som den
sovjetiske ledelse setter seg, har et ideologisk preg. Ut fra rent nasjonale beveggrunner kunne neppe Moskva se seg råd
til å underbolde Castro. Men det misjonerende moment gir utslaget. Det skjer
bl.a også fordi det ennu åpenhart er
makt-påliggende for Moskva å angi tonen for kommunistpartiene i verden. Å
trekke seg tilhake til en rent nasjonalistisk tankegang ville straks skape avstand
og konflikt mellom Moskva og kommunistpartiene rundt om, som da lettere ville utsettes for ”ledelse” fra maoistene.
Kommunistgemenskapen
Endelig skal nevnes det moment av fellesskap som nreres av alle kommunistland, uansett nasjonale divergenser. Det
er som i kristenheten. Selv om katolikker
og protestanter konkurrerer på misjonsmarken, propaganderer de for det samme livssyn. Selv om Peking og Moskva
holder på hvert sitt sekteriske program,
er det notorisk en avstand mellom den
kommunistiske og den ikke-kommunistiske verden. Det finnes ennu intet kommunistland som er blitt virkelig neytralt.
Ethvert kommunistland står f.eks. på
Hanois side i Vietnam-konflikten.
Moskva forseker å få istand en verdenskonferanse av kommunistpartiene i
Budapest. Den ideologiske kontroll over
partiene i andre land har helt siden Lenin vrert et middel i den sovjetiske stormaktspolitikk. Men selv om det dreier
seg om et middel og ikke et overnasjonalt
mål, er den ideologiske vev rundt den
sovjetiske utenrikspolitikk en viktig og
ofte sentroi bestanddel av den – fremdeles.
H va så med den sameksistens som
Moskva har innledet? Erikkeden et tegn
på at vi er trådt inn i en ny, avideologisert periode? Forholdet er neppe så enkelt.
Bakgrunnen er den krise som kommunismen som stats- og samfunnsprinsipp
er havnet i. Vi har fått demonstrert hvor
lite kongruent den marxistiske ideologi
er med de naturgivne betingelser for den
menneskelige eksistens. Kommunismen
har ikke kunnet omdanne den menneskelige natur efter sitt bilde. Den har heller
ikke kunnet beseire geografien. Så har
man måttet s0ke å lempe makten og kontrolen efter naturens krav, det vxre seg i
form av betingelser for produksjon og
ekonomisk vekst eller enhver stats nasjonale aspirasjoner.
Innenfor hvert kommunistland er derfor partiets maktutfoldelse blitt modifisert i forhold til samfundsgrupperingene
og nxringsinteressene. I forholdet mellom
kommuniststatene har samarbeidet mer
måttet preges av kompromiss og overtalelse enn av diktat.
Men hverken diktaturet som prinsipp
eller tesen om en global, misjonerende
oppgave er oppgitt. Mens utbredelse av
teori og makt ved voldsanvendelse viste
seg utover i 50-årene ikke lenger å f0re
frem, fikk vi isteden den fredelige sameksistens. Den gir kommuniststatene nye
muligheter, men utsetter dem også for
farerfor påvirkning utenfra. Den mindre
militante holding fra Sovjetunionens side
.overfor omverdenen skyldes også de
fryktelige kjernefysiske våpen som gj0r
-at man må vxre forsiktig med å presse
sine interesser i ekspansiv retning for
langt.
Moskva må videre tenke på budsjettet.
Derfor tar man heller sikte på å vinne
innpass i de syd-amerikanske land ved
handel og parlamentarisme enn å sette
igang kostbare og usikre geriljaforeta- ~~
83
gender – til Castros umåtelige forargelse.
Nu f0rer jo også USA en global politikk. Hva er da egentlig forskjellen på
sovjetisk og amerikansk utenrikspolitikk? Begge har en kjerne av rene stormaktsinteresser. Men de ideologiske midler og formål er vesensforskjellige. USA
kan ikke i noe land vxre tilstede over
noe lengre tidsrum mot vedkommeode
folks vilje. For Sovjetunionen gjelder
ikke en tilsvarende begrensning.
Det er også en annen forskjell. Mens
det demokratiske USA alltid gir plass
for en opposisjon som kritiserer regjeringens politikk, og ved valg gir anledning til å skifte kurs, har ikke diktaturet
en tilsvarende indre sikkerhetsmekanisme. Den sovjetiske utenrikspolitikk kan
derfor lettere blir mer hensynsl0s og
chansebetonet enn den amerikanske.
Nationalism och ideologisk
expansion
Helt siden den 0yeblikkelige eksport av
revolusjoner måtte opgis like efter oktoberrevolusjonen, har Sovjetunionens
utenrikspolitikk vxrt bestemt av en
blandingav to hensyn, nemlig de oasjonale interesser og forpliktelsen til ideologisk ekspansjon. Til tider har de to formål ledet til den samme politikk, til
andre tider har de stått i konflikt – og
da har de oasjonale interesser gått foran.
F0lgen kunne vxre at situasjonen ble kritisk for kommunistpartienen i andre
land. Under Stalins lange herreveide ble
84
det regel at et kommunistpartis ferste
oppgave var å understette Sovjetunionens utemikspolitiske interesser.
Det er da heller ingen motsetning, sett
fra Moskva, mellom en ideologisk og en
nasjonal politikk. Å samarbeide med
Nasser, som på sin side forfelger kommunister, er i hey grad ideologisk. Poenget er jo å gjere Egypt til en alliert, og
da spiller det ingen rolle i ferst omgang
at Nasser er antikommunist av livsanskuelse.
Sovjetunionen bygger på to historiske
mtter – på tusen års tsarveJde og femti
års kommunisme. Historien er avgjerende for et folks opptreden og holding. Intet da å undres over at de tusen års tsarveide har skapt en russisk tankegang som
femti års kommunisme ikke har kunnet
omforme. Ikke minst blir et lands utenrikspolitikk bestemt av historien. Det
”evige” Russlands interesser har manifestert seg som kjernen i den sovjetiske
utemikspolitikk.
Men kommunismen som ideologi har
trukket disse interesser lenger enn man
normalt kunne vente og har også gjort
den politikk som ivaretar disse interesser,
mer aggressiv, samtidig som man har
skaHet seg ideologiske forbundsfeller i
andre land som understetter Moskvas politikk. Men selv uten disse ideologiske
innslag ville omverdenen måtte ivareta
sine egne interesser mot Sovjetrusslands
stormaktspress.
Til en begynnelse kunne den sovjetiske
sameksistenspolitikk efter Stalin tolkes
som et kommunistisk tilbakeskritt og en
resignasjon overfor troen på en global
utbredelse av ideologien. Men den nye
linje er snarere uttrykk for indre vanskeligheter i Sovjetunionen enn for en ny
innstilling.
Mens man kan si om Stalin at han ferte
en nasjonalistisk utemikspolitikk, begrenset til Sovjetunionens umiddelbare
na::rhet, og hensynslest ofret ”prinsippene” dersom de nasjonale hensyn tilsa det,
eksempelvis gjennom pakten med Hitler,
er det karakteristisk for dagens sovjetledere at de seker å etablere sin innflydelse
i stadig fjernere stmk. Stalins utemikspolitiske mål gikk igrunn ikke lenger enn å
etablere et skjold av stater rundt Sovjetunionen, kontrollert fra Moskva, for å
verne landet mot press vestfra og sydfra.
Hans noe fjernere mål var å ramme vestmaktene ved å fere an i en ”antiimperialistisk” politikk i Asia og Afrika. Som eksempel på denne pågående politikk står
kupet i Tsjekkoslovakia.
Allerede Stalin viste fer sin ded tegn
på at han sekte å iverksette en ny politikk, sameksistenslinjen, fordi den pågå-
ende ”til randen av krig”-linje hadde
kjert seg fast, på grunn av den kompakte
vestlige motstand som bygget seg opp og
på grunn av den nye kjernefysiske risiko.
Stalin erkla::rte i 1952 at sameksistens
mellom kommunisme og kapitalisme var
mulig, og at Sovjetunionen nu rolig kunne avvente det indre sammengrudd i den
kapitalistiske verden. Stalin hadde forevrig også tidligere fert en vellykket
sameksistenspolitikk, gjennom folkefrontbevegelsen i 30-årene og gjennom
samarbeidet med amerikanerne ved avslutningen av verdenskrigen.
Ingen ideologisk samexistens
Man må imidlertid ikke na=re illusjoner om at sameksistens betyr en prinsipiell ny politikk. Det er betegnende at
Moskva aldri har villet sameksistere på
det ideologiske område. Far det skjer
måtte en reke la=re å plystre, sa Krustsjov.
Sameksistens gir også i hey grad Sovjetunionen anledning til å fere en dristigere
utenrikspolitikk. Vi har nettopp sett det
i Midt-0sten. Vi opplever også nu att
sovjetrusserne tar sikte på en fleksibel milita=r tilstedeva=relse rundt i verden, gjennom oppbyggingav en hangarskipsflåte,
helikopter-carriers, marine-infanteri og
fallskjermjegere. Den omfattende milita=-
re hjelp til Nord-Vietnam er også tegn på
en vidtgående politisk målsetning.
I eyeblikket er det tre hovedspersmål
som opptar sovjetisk utenrikspolitikk,
nemlig China, Vest-Tyskland og USA.
De to mest bekymringsfulle er China og
Vest-Tyskland, mens USA er en faktor
som sekes neytralisert eller utnyttet for
å komme ut av det med de to andre. så-
ledes saker Moskva både å frigjere USA
.til handling i Asia ved en moderat polieksempelvis gjennom avtaler om
atomprever og -spredning, samtidig som
situasjonen sekes utnyttet ved å befeste
den sovjetiske innflydelse i Europa.
I en periode omkring 1960 så det ut til
at sovjetlederue tenkte å resignere i Europa for å kunne vie seg presset fra China. Krustsjov var eksponent for denne
85
linje. Han etablerte diplomatiske forbindelser med Bonn og snakket fortrolig om
en Rapallo-pakten som et godt eksempel.
De som overtok efter Krustsjov har
imidlertid gjenopplivet den hårde politikk overfor Bonn. ”Den gule fare” er
ikke lenger akutt. Moskva ser seg istand
til å fere en pågående politikk på mange
fronter. Man forfelger nu i Europa det
mål å fordrive amerikanerne fra kontinentet og dominere det selv. En innsirkling og neytralisering av Vest-Tyskland,
sammen med en anerkjennelse av 0stTyskland, er sentrale ledd i denne politikk. Sammenfattende kan det sies at en
viss skuffelse begynner å bre seg i vest
over at sameksistenslinjen fra sovjetrussemes side ikke viser seg å va=re mer genuin og a=rlig.
Men dermed er ikke det siste ord sagt.
Sameksistens-linjen gir også de vestlige
land muligheter og chanser til påvirkning, ikke minst ved å fremme denasjonale aspirasjoner i de enkelte kommunistland. Jo mer sovjetsamfunnet moderniseres og avanseres, jo mer vil dette sette
grenser for utenrikspolitikken. Men det
må konstateres at selv femti år efter revolusjonen er sovjet-samfunnet ikke
nådd frem til den modenhet og stabilitet
at man kan forholde seg til det på rasjonelt vis. Den grad av resignasjon som den
sovjetiske utenrikspolitikk er kommet
frem til, skyldes dessverre ikke en revisjon av de ideologiske grunnsetninger.
Derfor varmer ikke sameksistens-klimaet. Men man kan i det minste håpe at
det ikke skal fryse ytterligere på.