Borgerlig samarbeide i Norge

BORGERLIG SAMARBEIDE I NORGE
Paul Thyness räknas allmänt
som en av de starkaste bland de
yngre krafterna i norsk höger.
Han kom också helt följdriktigt
att fungera som statssekreterare
i statsminister Lyngs kansli under de veckor, som vi hade en
borgerlig regering i Norge hösten 1963. Det är med stor glädje,
som Svensk Tidskrift har tillfälle att presentera sekreterare
Thyness’ syn på de borgerliga
samverkansproblemen.
Den borgerlige samarbeidstanke i
Norge er like gammel som Det
norske Arbeiderpartis stortingsgruppe. Arbeiderpartiet ble fS<Srste
gang representert på stortinget i
1903 med fire mann, og det var
åpenbart at under almindelig slemmerett for menn – som Norge
hadde fått i 1898 – var et arbeiderpart sikret en betydlig velgerstS<Stte
i fremtiden.
UnionsopplS<Ssningen i 1905 bidro
ytterligere til å skape psykologisk
basis for samarbeidstanken. Det
ytre press som Arbeiderpartiets
fremvekst innebar, ble supplert av
en indre f.ellesskapsfS<Slelse som var
både en forntselning for, og en
frukt av året 1905.
Det fS<Srste forsS<Sk på å skape ett
parti av HS<Syre, de liberale og de
Av sekreterare PAUL THYNESS
moderate venstremenn, ble gjort
ved stortingsvalget i 1906. HS<Syre
var det stS<Srste enkeltledd i denne
kjede, og påtok seg de stS<Srste ofre.
Partiet nedla praktisk talt sin organisasjon, programmet ble trukket
i bakgrunnen og partiets betydelige
velgerstS<Stte stillet til disposisjon
for enhver som erklrerte å ville
stS<Stte Chr. Michelsens samlingsregjering.
Resultatet var en katastrofe. En
lang rekke av de representanter
HS<Syre hadde hjulpet, sviktet snart
partiet og regjeringen, og organisasjonsmessig måtte HS<Syre begynne
omtrent på bar bakke.
Tross disse mistrS<Sstige resultater, fortsatte imidlertid HS<Syre konsekvent sine anstrengelser for et
borgerlig samarbeide. Konsolideringen av Venstre i 1908, og senere
Venstres Iange enevoldsperiode under den fS<Srste verdenskrig, gjorde
problemstillingen mindre aktuell,
men fra og med valget i 1918 ble
den igjen en politisk hovedsak.
Ved dette valg gikk Norge inn i
den Iange mellomkrigsperiode hvor
intet parti hadde flertall, og hvor
den borgerlige splittelse S<Skte gjennom danneJsen av Bondepartiet
(fra 1958: Senterpartiet) i 1920,
432
og Kristelig Folkeparti i 1933. Regjeringene var svake, og skiftet
relativt hyppig – til tross for
at de flkonomiske forhold skulle
tilsi stabile og handiekraftige regjeringer.
Tallflse invitter til samarbeide
fra HS?Syres .side fS?Srte aldri frem.
Bondepartiet, hvis velgere stort sett
tidligere hadde stemt Venstre, fryktet virkningen av et samarbeide
med HS?Syre alene, og gjorde derfor
sin medvirkning avhengig av Venstre. Men Venstre avslo regelmessig
alle henstillinger. Hflyre og Venstre
hadde altfor nylig stått som de to
motpoler i norsk politikk, til at
samarbeidet kunne få noen fS?Slelsesmessig bakgrunn. Dessuten ville
Venstre ikke vrere med på å isolere Arbeiderpartiet. For det ff!rste
mente man i Vens.tre at dette ville
kunne forhindre enhver alvorlig
konkurranse om arbeider-velgerne,
for det annet mente man at en slik
borgerlig front kunne radikalisere
Arbeiderpartiet ytterligere, og for
det tredje var – og er – det i
Venstreet sterkt og ekte innslag av
udogmaUsk radikalisme (som var
blitt styrket ved at Bondepartiet
hadde trukket til seg mange Venstres mer konservative bygdevelgere), som fS?Slte sterk politisk affinitet til Arbeiderpartiet.
Den flkonomiske krise, og behovet for en sterkere regjering, fS?Srte
i 1935 til det såkalte »kriseforlik»
mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet, som fS?Srte til dannelsen av
den fS?Srste arbeiderpartiregjering
under Johan Nygaardsvold, som
ble sittende til 1945.
Valget i 1945 ga Arbeiderpartiet
for fS?Srste gang rent flertall på stortinget. Partiet fikk 76 representanter, og kunne dertil regne med 11
kommunister. HS?Syre fikk 25, Venstre 20, Bondepartiet 10 og KristeHg Folkeparti 8 representanter.
Denne situasjon aktualiserte på
en helt ny måte behovet for et borgerlig samarbeide. Valgordningen
favoriserte kraftig de store partier
på de smås bekostning, og det var
vanskelig å se noen reell sjanse til
å fravriste Arbeiderpartiet flertallet
med mindre de borgerlige kunne
opptre som en blokk ved valgene.
Til tross for dette ble alle Hflyres
forslag om nrermere samarbeide
konsekvent avslått. Kristelig Folkeparti og Bondepartiet våge,t fortsatt
ikke å overlate plassen mellom
HS?Syre og Arbeiderpartiet til Venstre
alene, og Venstre var stadig uvillig
til å innlate seg på noen form for
fas.t samarbeide.
I 1952 lyktes det å få igjennom
en ny valgordning som reduserte
fordelene for de store partier. En
tid drflftet de borgerlige partiledere
et »negativt samarbeide», dvs. at det
ikke skulle stilles lister som ikke
hadde mulighet for å erobre mandat, men heller ikke dette vant
frem. Den valgtekniske begrunnelse
for borgerlig samarbeide var da
også mindre vesentlig efter valgordningsreformen.
Den viktigste begrunnelse for
borgerlig samarbeide var nu blitt
rent politisk: Partisplittelsen på
borgerlig side skapte usikkerhet
blant velgerne om hva et borgerlig
flertall vii innebrere politisk med
hensyn til hvilke synsmåter som
ville bli dominerende, og usikkerhet
om hvilken regjeringskombinasjon
et slikt valgresultat ville resultere
i- om noen, idet »franske tilstanden vel også fortonet seg som en
mulighet. Det kan neppe vrere tvil
om a.t denne usikkerhet f~<Srte
mange velgere inn i Arbeiderpartiet
som det klareste alternativ i norsk
politikk.
Den borgerlige splittelse var så
meget mer unf<Sdvrendig, som den
også bygget på et urealistisk grunnlag, nemlig den populrere forestilling, at partiene fordeler seg langt
et continuum fra H~<Syre over Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Folkeparti og Kommunistene. Men dette er en fiksjon.
I norsk efterkrigspolitikk har
H~<Syre fulgt den prinsippielle, konservative linje som avviser så-
ve! liberalistiske som sosialistiske
skjemalf<Ssninger, og isteden hevder
en positiv samfunnsutvikling med
forsert utbygging av kommunikasjonene, undervisningsvesenet, helsestenet og sosiale trygdeordninger.
For de f<Svrige borgerlige partier har
det vist seg meget vanskelig å finne
reelle mellomstandpunkter som
markerer avstand både fra H~<Syre
og Arbeiderpartiet. Stort sett har
det bare lykkedes i saker hvor da
ett eller flere av de tre mellompar- 433
tier har vrert villige til å plasere
seg til hf<Syre for H~<Syre.
Dette har ikke skjedd uten å
vekke en viss irritasjon i de andre
partier, som helst hadde sett at
H~<Syre hadde stillet seg slik at de
kunne vise velgerne et skremmebilde av H~<Syre på sin ene, og av
Arbeiderpar.tiet på sin annen side,
og selv fremstå som fornuftens og
moderasjonens sanne forpaktere.
Denne irritasjon har bidratt til å
vanskeliggj~<Sre det politiske samarbeide som linjen i seg selv skulle
gi grunnlag for, men det har gjort
det lettere å oppnå et samarbeide i
stortinget fra dag til dag, og fra
sak til sak.
Umiddelbart efter valget i 1957
dukket en ny og interessant tanke
frem: om et samarbeide i sentrum.
Tanken utlf<Sste en livlig offentlig
diskusjon, og ble snart taU opp til
organisasjonsmessig behandling i
de tre partier. Ledeisen både i Senterpartiet og Venstre engasjerte seg
aktivt for planen. Det ble gjort
store anstrengelser for en samlet
opptreden i stortinget, og resultatet
var tilsynelatende oppmuntrende. I
flere viktige prinsipp-saker nådde
de tre partier frem til felles innstillinger, som tydet på at sentrumssamarbeidet skulle bli en realitet.
J o nrermere man kom stor·tingsvalget 1961, dess vanskeligere ble
imidlertid videreff<Sringen. En bred
opposisjon gjorde seg gjeldende innen Venstre, og Kristelig Folkeparti
var tydelig urolig over utviklingen.
Det f~<Srste som strandet var planene
434
om et valgteknisk samarbeide. Kristelig Folkeparti avslo prinsippielt
felleslister, men Senterpar.tiet og
Venstre ble enige om fem felleslister – efter voldsomme slagsmål på
Venstres nominasjonsm~ter landet
rundt, som i to tilfeller f~rte til
åpen splittelse i partiet.
På denne bakgrunn var det ikke
underlig at forhandlingene om en
felles poli.tisk-programatisk erklrering også br~t sammen, og endte
med en matt henvisning til de
standpunkter de tre partier hadde
tatt i stortingsperioden.
Fra det ~yeblikk da sentrumsforhandlingene ble noe mer enn et
offentlig diskusjonstema, inns.tilte
H~yre sine bestrebelser på å få
istand et fullt borgerlig samarbeide.
Innen H~yre var troen på at det
fulle borgerlige samarbeide Iot seg
etablere blitt sterkt svekket efterhvert, og partiet mente det var riktig å la sp~rsmålet om sentrumssamarbeidet avklare seg f~r noe
nytt initiativ ble tatt. Den offisielle
holdning til sentrumssamlingen var
avventende positiv. Hvis det ble
f~rt i havn, ville det ramme H~yre
f~lelig, både ved å isolere partiet
politisk, og ved å bringe mange
mandater i faresonen ved valget.
lkke desto mindre kom partiet til
at disse rnamenter måtte tillegges
mindre vekt enn de muligheter
sentrumssamarbeidet innehar til å
skape rimeligere partiforhold på
noe lengre sikt.
Valget i 1961 f~rte det borgerlige
samarbeide inn i en helt ny situasjon. Fullt borgerlig samarbeide
hadde strandet, og likeledes partiell
borgerlig samarbeide. De gjentatte
fors~k på å komme videre på samarbeidets vei hadde f~rt til omfattende, offentlig debatt som både i
seg selv, og når resultatet ble negativt, understreket splittelsen sterkere enn den faktisk og s·aklig var,
og bidro til å rive ned alle og hvert
enkelt borgerlig, partis anseelse i
velgernes ~yne.
I erkjennelse av dette rettet ikke
H~yre flere henvendelser til de
andre borgerlige partier. Partiet
opprettholdt sin im~tekommenhet
overfor samarbeide med de andre
borgerlige partier i alle sp~r.smål
og på alle trinn, men tok ikke selv
noe initiativ som kunne sette nytt
liv i den offentlige debatt, eller
virke irriterende på de andre.
Men valget skapte også en ny
parlamentarisk situasjon. For f~rste
gang siden. krigen kom Arbeiderpartiet i mindretall med bare 74 representanter. Men samtidig fortsatte den borgerlige opposisjon i
mindretall, også med 74 representanter sammenlagt (dv.s. H~yre 29,
Kristlig Folkeparti 15, Senterpartiet 16 og Venstre 14). Tungen på
vektskålen ble det nystiftede Sosialistisk Folkeparti, som overraskende
vant 2 mandater.
Denne parlamentariske sitoasjon
innebar åpenbart en fare for at Sosialistisk Folkeparti kunne få en
uforholdsmessig maktstilling. Tanken om et .samarbeide efter dansk
forbilde, mellom Arbeiderpartiet og
Venstre dukkel derfor opp. Og
Venstre var tydeligvis ikke uvillig,
hvis situasjonen skulle utvikle seg
derhen.
Samtidig kom Fellesmarkeds-saken och skjpt en kile inn mellom
de borgerlige partier. Senterpartiet
og hovedtyngden av Kristelig Folkeparti gikk mot norsk medlemsskap
i EEC, mens Hpyre og hovedtyngden av Venstre gikk inn for det.
Srerlig Senterpartiet engasjerte seg
sterkt i debatten, og for fprste gang
efter krigen oppsto det en konflikt
av vesentlig betydning blant de borgerlige partier. Bitterheten fra debatten hang lenge i, og var ikke på
noen måte overvunnet da den serie
med politiske kriser som endte med
regjeringen Gerbardsens fall, ble
innledet våren 1963.
Det f~rste av de tre, fellesborgerlige mistillitsforslag kom i februar,
og gjaldt en partipolitisk ansettelse
av en ganske srerlig utfordrende
karakter. Hadde dette forslag f~rt
frem, ville den nye regj ering formodeullig blitt dannet av H~yre
alene, men med tilsagn om noen
grad av parlamentarisk st~tte fra
de tre andre partier.
Det annet mistillitsforslag gjaldt
overskridelsene ved arrlegget av
statsbedriften Norsk Koksverk A/S,
og her var for f~rste gang konstitusjonelle forhold berprt. Vesentlige
opplysninger var ikke lagt frem for
stortinget i proposisjonen, de midler stortinget hadde bevilget var
ikke helt ut blitt brukt overensstemmende med stortingets forutset- 435
ninger, og anleggsplanene var blitt
endret uten stortingets samtykke.
I denne sak var det enighet om at
alle borgerlige partier måtte ta sin
del av ansvaret ved å skaffe landet
en ny regjering, om mistillitsforslaget fprte frem.
De samme konstitusjonelle aspekter var dominerende i Kings Baysaken, bare i enda hpyere grad. Og
denne gang fprte mistillitsforslaget
frem. Samarbeidsregjeringen av
august/september ble dannet uten
at det oppsto noen friksjon, og i de
fire uker den satt sammen gikk
samarbeidet i alle deler utmerket.
Uoverensstemmelser med bakgrunn
i at dens medlemmer representerte
fire forskjellige partier, forekom
overbadet ikke. Regj eringen satt
selvf~lgelig altfor kort til at samarbeidet ble satt på noen virkelig
pr~ve, men det skjedde intet i Regjeringens korte liv, som tydet på
at det ville ha blitt rivninger om
den hadde kommet til å sitte lenger.
Mange forhold bidra til det gode
og utvungne samarbeide. En viss
usikkerhet i den uvante og uvisse
situasjon de ferske statsråder befant seg i, bidra utvilsomt til å fpre
dem sammen. Et annet moment er
den kollegie-ånd som nesten alltid
vii oppstå blant folk som arbeider
sammen, og under et felles ansvar.
Videre virket antagelig den rent politiske npdvendighet av å vise en
enig front utad, når man f~rst
hadde påtatt seg oppgaven med å
stille en regjering. Men kanskje den
viktigste enkeltfaktor var statsmi- 436
nisterens personlighet og personlige stilling.
John Lyng npd på forhånd stor
anseelse og personlig respekt i stortinget, men gjennom to mesterlig
formede innlegg i Kings Ray-debatten bygget han ut sin parlamentariske posisjon på en måte som man
knapt skulle trodd mulig. Hans
smidighet og imptekommenhet under forhandlingene om regjeringsdannelsen hadde bygget opp tillitsforholdet mellom ham og statsrå-
dene, og mellom ham og de pvrige
parlamentariske ledere. Hans innsikt i regjeringsarbeide og hans
grep på de formelle sider ved stillingen som regjeringssjef gjorde
ham til dets selvfplgelige midtpunkt.
Hans fast forankrede form for moderne, politisk konservatisme fjernet enhver frykt for at han som regjeringssjef skulle komme til å si
eller gjpre noe som kunne kompromiHere regj eringsmedlemmer av de
andre partier politisk. Den ledelse
John Lyng ga, kom til å bety overordentlig rueget for samarbeidsforholdene innen statsrådet.
Der hvor samarbeidsproblemene
vel kanskj e ville oppstått om Regjeringen hadde fått sitte, ville ha
vrert i forholdet mellom Regjeringen på den ene side, og de fire
stortingsgrupper på den annen. Et
S)rlite, og i seg selv ubetydelig varsel om dette, fikk man under den
innledende drpftelse i gruppene av
regjeringserklreringen. Det viste seg
her et visst skille mellom Regjeringens vurdering av flere forhold,
og den vurdering de fire grupper
(minst Hpyre og mest Venstres
gruppe) var kommet frem W.
Vurderingsforskjellen skapteikke
i dette tilfelle noe problem, men tilsvarende uoverensstemmelser kunne komme til å gjpre det i andre
saker. Når samme sak skal vorderes i fem forskjellige fora, er det
hpyst usannsynlig at resultatene i
alle tilfeller ska bli de samme. Forskjellige utgangspunkt og forskjellige personer gjpr det vanskelig selv
når bare to fora er implisert: Regjeringen og dens stortingsgruppe.
Med fire grupper blir oppgaven antagelig nesten umulig i det Iange
lpp. Hvis derfor Regjeringen skulle
fortsatt over en lengre periode, er
det sannsynlig at et nrermere samarbeide mellom gruppene, mest
nrerliggende i form av felles gruppempter, ville ha tvunget seg frem.
Det er naturlig til slutt å spS)rre
om i hvilken sitoasjon det borgerlige samarbeide står i Norge idag
efter samarbeidsregjeringens
demisjon.
For det fprste er det riktig å peke
på kommunevalget, som fulgte
umiddelbart efter demisjonen. Riktig vurdert – dvs. vurdert som et
riksvalg – viste det en klar tendens i retning av stillstand for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Folkeparti, fremgang for Hpyre, Senterpartiet og Venstre, og tilbakegang
for Kommunistene og – i noen
grad – for Kristelig Folkeparti.
Det eneste borgerlige parti som
man med noen rett kan si tapte på
regjeringssamarbeidet, er altså Kristetig Folkeparti. Men det er sannsynlig at det meste av tapet ikke
skyldes ·alliansen med de andre borgerlige partier, men at dette partis
velgere var mer tilbfiSylig til å akseptere Arbeiderpartiets proMemstilling i Kings Bay-saken, og f!<Slte
medlidenhet med srerlig statsminister Gerhardsen.
De andra borgerlige partier har
på sett og vis fått velgernes konsens på sitt standpunkt, og srerlig
for Venstre må dette bidra vesentHg til å avsvekke frykten for allianser til h!<Syre.
Selv det faktum at regjeringsdannelsen og samarbeidet i Regj eringen gikk så glatt, må også antas
å kunne oppmuntre til gjentagelser.
Innen alle de borgerlige partier vet
man idag at de fire partier kan
samarbeide, og samarbeide uten at
noe parti behfiSver å fornekte vesentlige prinsipper. De kan samarbeide,
og samtidig fortsette som selvstendige partier med full frihet og selvbestemmelsesrett.
Under ’alle omstendigheter er det
skapt en lettere atmosfrere mellom
de borgerlige ·partier innbyrdes. Det
er merkbart at partiene i det lengste
sfiSker å unngå innbyrdes kritikk,
og det er merl\.bart bedre gjensidig
forståelse i de tilfeller hvor avvikende standpunkter stikker frem.
Allikevel er det ikke sikkert at
et borgerlig flertall ved valget i
1965 vil ffiSre til en ny firepartiregjering. Situasjonen somrueren
437
1963 var ekstraordinrer ved at konstitusjonelle kjernespfiSrsmål var
berprt. Saken var med andre ord
av så fundamental betydning, at
vanlige partipolitiske hensyn måtte
skyves tilside. Situasjonen vil vrere
en annen i det fiSyeblikk man står
overfor en parlamentarisk situasjon
skapt ved et valgresultat. Da vil de
partipolitiske hensyn igjen innta
sin rettmessige plass.
Men dette er av underordnet betydning. Det viktigste man kunne
oppnå ved et intimt borgerlig samarbeide, ville ikke vrert samarbeide
i en regjering, heller ikke om en
regjering. Det viktigste er å fjerne
uvissheten blant marginalvelg·erne
om hva et borgerlig flertall vil innebrere politisk. Denne virkning er
det grunn til å tro at man allerede
har oppnådd. Den fellesborgerlige
regjering har vist velgerne hva et
borgerlig flertall på stortinget i en
eller annen form vil innebrere. Samarbeidsregjeringen har efterlatt et
inntrykk som antagelig vil holde
seg en tid fremover – formodentHg så lenge at det vil påvirke
valgresultatet i 1965 i avgj!<Srende
grad. Og hvis man fprst får en
fireårsperiode med borgerlig flertall på stortinget, vil norsk politikk vrere f!<Srt inn i en helt ny fase
hvor svrert meget – også formene
for og orofanget av et borgerlig
samarbeide – vil måtte vurderes
ut fra de da foreliggende omstendigheter.